Stonehenge: Hvis stein kunne tale

Man får ofte det første glimtet når man fyker forbi på riksvei A303, som uanfektet skjærer nesten like over selve inngangen til monumentet. Ved første øyekast ligner Stonehenge en ubetydelig samling av stein som er slengt utover den store og for øvrig tomme sletten. Men selv i det flyktige øyeblikket virker silhuetten av steinene så forhistorisk at det er som å bli kastet tilbake igjen til en tapt tidsalder.

Like ved, midt i forvirringen av knekte og oppreiste steiner, virker monumentet fremdeles mindre enn sitt rykte, på tross av den åpenbare bedriften det har vært å sette opp de berømte sandsteinspilarene: Den største av steinene veier ikke mindre enn 50 tonn. Stonehenge er enestående i dag, og var det sannsynligvis også i sin egen tid for ca. 4500 år siden. Steinmonumentet er bygd etter et tidligere monument av tre, og de kolossale overliggerne er da også festet­ til de rettstående steinene med tapper i tapphull – en teknikk hentet direkte fra tømrer­faget. Det er et tydelig signal om hvor banebrytende dette nye blandingsmonumentet må ha vært.

Det er nettopp Stonehenges innovative og åpen­barende kvalitet; bevisst­heten om at ikke noe lignende noen gang hadde eksistert før, som fremdeles merkes blant de ødelagte steinene den dag i dag. De menneskene som bygde Stonehenge, hadde oppdaget noe hittil ukjent og tatt et sprang framover – det er ingen tvil om at de omhyggelig plasserte steinene er ladet med betydning. Men hvilken? På tross av utallige teorier som har kommet fram gjennom århundrene, er det ingen som vet det. Stonehenge er den mest berømte forhistoriske resten i Europa og et av de mest kjente og studerte monumenter i verden – men vi har ingen klar fore­stilling om hva byggherrene brukte det til.

Tidligere har arkeologene forsøkt å løse gåten ved å vri alle tenkelige fakta ut av steinene selv og nøye gransket formen på dem, de spesielle kjennetegnene og, ja, selv skyggene deres. I senere tid har forskerne imidlertid flyttet fokus lenger bort fra selve Stonehenge til på den ene siden, restene av en nær­liggende landsby fra ­stein- ­alderen, og på den andre siden en for­reven fjelltopp i det sørvestlige Wales. Undersøkelsene har ennå ikke gitt klare svar, men disse to svært forskjellige forskningsprosjektene har ført til noen lovende nye muligheter.