Forstedene tømmer byen

Nybygging og utvandring til forstedene har redusert befolkningstettheten i Shanghai slik at boligarealet pr. innbygger er tredoblet de siste 30 årene. Men det er et framskritt som svekker shanghaikulturen. På tross av felles innsats med opprettelse av idrettslag og lekegrupper for barn mangler det naboskapet som preget liongene.

Et av ofrene for flukten fra byen kan bli den lokale shanghaidialekten. Språket, som er rikt og fullt av glottale lyder, har tapt terreng siden 1950-tallet, da Beijing satte i verk en ­kampanje for å forene landet med det standardiserte mandarinspråket. De tettbefolkede lilongene har vært med på å bevare dialekten; ute i forstedene trekker familiene seg ofte tilbake til sine egne leiligheter og isolerer seg fra hverandre. Ikke desto mindre er det mange stolte shanghai­borgere som bruker språket som en hemmelig kode for å signalisere tilhørighet til byens opp­rinnelige befolkning – og dessuten ofte for å sikre seg en god pris i de lokale butikkene.

For Zhang Xin begynte forstedenes spesielle sjarm raskt å avta. I år flytter kunstneren og familien hennes tilbake til sentrum. Først og fremst fordi Jiazhen skal begynne på en god privatskole, men også fordi Zhang Xin gjerne vil gi datteren en sterkere følelse av identitet. ”Alle mine beste minner er forbundet med de lydene jeg hørte når jeg våknet i lilongen som seksåring,” sier hun. ”Praten ute på gaten, gateselgerne som solgte reker – det virkelige livet.”

Chen Dandan tilbringer dagene sine fritt ­svevende langt over sentrum av Shanghai, der han er med på å bygge en av byens nyeste skyskrapere. Det som gjør den 26 år gamle immigrantarbeideren svimmel, er imidlertid den daglige spaserturen hjem langs den mest eksklusive handlegaten i byen, Nanjing Road. Chen Dandan, som er kledd i en skitten blå overall og gul sikkerhetshjelm, studerer måpende utstillingsvinduene hos Gucci. På et sted som heter Tomorrow Square, kaster han forelskede blikk på en rød Ferrari som koster det som tilsvarer ca. 80 ganger årslønnen hans. Den er på 3500 dollar (21 500 kr). ”Det er mulig at alle disse menneskene har penger,” sier han, ”men det er vi som bygger Shanghai.”

Som under byens tidligere oppblomstrings­perioder ville den nåværende byggeboomen ikke vært mulig uten tilførsel av utenlandske investeringer – og hærer av fremmedarbeidere. Av Shanghais 20 millioner innbyggere er en tredel immigranter uten oppholdstillatelse og flere av de godene som er forbundet med det. Mange av disse waidiren – fremmede – bor i veleta­blerte kolonier, noen med egne privatskoler til de barna som ikke får offentlig utdannelse fordi de ikke har oppholdstillatelse. Andre, som Chen Dandan, tilhører en befolkningsgruppe som utgjør laveste trinn i Shanghais samfunnsorden.

Chen Dandans vandring langs Nanjing Road slutter, og han går inn på arbeidernes ”losji” – en rekke kryssfinerrom i andre etasje i en uferdig høyblokk. På andre siden av gaten ligger det 22 etasjer høye Park Hotel, som var Asias ­høyeste bygning da det ble bygd på begynnelsen av 1930-tallet – og et symbol på Shanghais tidligere globale ambisjoner. Det ble også bygd av importert arbeidskraft. Chen Dandan vil neppe være velkommen i Shanghai under Expo 2010. I de seks månedene utstillingen varer, blir all bygging innstilt og de fleste kontraktarbeidere sendt hjem. Men Chen Dandan vender tilbake. ”Så lenge Shanghai fortsetter å vokse, vil det være behov for folk som meg,” sier han.

Når Sammy ikke spiller punkrock nede i bunkeren, oppholder hun seg ofte i den leiligheten hun deler med fire andre single kvinner i 23. etasje i en nybygd høyblokk i sentrum. Tilbake i 1987, da hun kom til verden, ville den 28 etasjer høye blokken ha dominert byens skyline; i dag er det flere hundre slike som er høyere. Hun står ved vinduet på rommet sitt og peker forbi en jungel av høyblokker som er under bygging og innpakket i grønne presenninger. Over på den andre siden av Huangpu-elven ligger den omvendte pyramiden som skal fungere som sentral paviljong under Expo 2010.
Den eksplosive veksten i Shanghai vil fortsette lenge etter Expo 2010. Den evige rivingen og byggingen understreker et av Shanghais ­karaktertrekk: en besettelse av det nye. I motsetning til resten av Kina, som merker fortidens tyngde, prøver det unge Shanghai alltid å være i forkant. De andre i bandet kaller Sammy ”inkarnasjonen på en shanghaijente”, ikke bare fordi hun ser til utlandet for å få inspirasjon til musikken (den amerikanske rocke­sangeren Avril Lavigne), klesstilen (det japanske magasinet Vivi) og livsstilen (boforholdene hennes ligner mer på det man ser i TV-serien Venner). Men særlig på grunn av den naturlige lettheten hun blander nye tanker med sin egen shanghaistil.

Da Black Luna nylig skulle ha tatt PR-bilder, kledde rockebandet seg i cocktailkjoler med rysjer og Sammy dessuten med et halskjede i 1930-talls stil. ”Vi ønsket å fange litt av den gamle glamouren i Shanghai,” sier hun. Men det var ikke av nostalgi. Det var et ungt Shanghaiband som lette i historien etter et tøft nytt tema. I denne byen, som er under konstant fornyelse, går alt så raskt at fortid kan gjøres til framtid. Det gamle kan bli nytt igjen.

• Forrige Side 4 av 4