Forsøk på å hindre "kreativitetskrise"

Singapores regjering er ikke uvitende om fallgruvene ved det sterkt regulerte samfunnet. En bekymring er ”kreativitetskrisen,” frykten for at den vekten man legger på utenatlære i skolene i Singapore, ikke bidrar til å skape radikalt nye ideer. Men forsøkene på å fremme originalitet treffer ikke mål. F.eks. da Scape, en gruppe som prøver å skape kontakt med de unge, åpnet en ”graffitimur.” Der fikk de unge beskjed om å sende inn graffitiskisser til bedømmelse; de utvalgte ville så bli malt på en bestemt mur på et fastlagt tidspunkt.

Tilsvarende har regjeringen gjennomført en kampanje mot bruken av ”singlish”, et multikulturelt kaudervelsk av malaysisk, hokkien-kinesisk, tamil og engelsk gatespråk som er Singapores store lingvistiske bedrift. Når man sitter på en Starbucks-café og hører tenåringer si f.eks. ”You blur like sotong, lah!” (omtrent: ”Du er dummere enn en blekksprut, mann!”), synes singlish å være et perfekt undergravende angrep på den konformiteten som regjeringen hevder at de ville til livs. På den annen side er en av de store selvmotsigelsene ved singlish den ironiske forherligelsen av den billige, prangende ”Ah Beng”-kulturen blant innvandrede kinesis­ke bøller og også de tilsvarende solbrillekledte malaysiske motstykkene deres. Men den går altså ikke i en verden der LKY taler for såkalt ”assortativ pardannelse,” ideen om at like barn leker best, at akademikere bare bør gifte seg med andre akademikere for dermed å sørge for en god og rask utvikling av intelligente mennesker i landet.

Det kanskje mest bekymrende problemet ­akkurat nå er et resultat av den ekstremt suksessrike kampanjen for å begrense fødselstallet, som ble gjennomført på 1970-tallet under slagordet ”To er nok.” I dag får singaporere nesten ikke barn, så landet er avhengig av immigranter for å skape vekst i be­­­folk­­ningen. Regjeringen tilbyr babybonus og lang barselpermisjon, men det er ikke noe som hjelper hvis ikke singaporerne begynner å ha mer sex. Ifølge en undersøkelse foretatt av kondomprodusenten Durex har singaporerne mindre sex enn nesten alle andre i verden. ”Befolkningen vår er i ferd med å skrumpe inn,” sier LKY. ”Fødselsraten vår er 1,29. Det er et bekymrende faktum.” Det kunne være den skjebnesvangre feilen i Singapore-modellen: at den ender med singaporernes ­endelige utslettelse.

Det finnes likevel en fordel ved denne sosiale konstruksjon. Man kunne føle den under framføringen av ”We Are the World”-numrene ­under feiringen av nasjonaldagen i landet. På scenen var det representanter fra Singapores største etniske grupper, kinesere, malayer og indere, alle kledd i fargerike drakter. Etter opp­tøyer på 1960-tallet innførte regjeringen et strengt kvoteringssystem i boligområdene for å sikre at etniske grupper ikke skapte ghettokvarterer. Dette tiltaket har muligens mer å gjøre med kontroll av befolkningen enn med et øns­ke om ekte harmoni mellom forskjellige raser, men uansett hvor sukkersøtt det var, var det ikke vanskelig å bli rørt over den inntrengende opp­visningen av brorskap som framvises under prøvene. Uansett hvor oppkonstruert det er, så er det noe typisk singaporsk over det. Det er en realitet. Selv om befolkningen klager – og som LKY sier: ”Singaporerne er virkelig mes­tere i å beklage seg” – så er landet deres hjemlandet, og de elsker det på tross av alt det de klager over. Det er vanskelig ikke å bli revet med og også like det for deres skyld.

Det interessante er imidlertid at tingene er i ferd med å endre seg. I et berømt sitat sier Lee Kuan Yew: ”Hvis jeg føler at noe er galt når dere legger meg i graven, så kommer jeg til å reise meg igjen.” Men det er nok tross alt å gå for vidt i troen på lederens evner. ”Alle sammen vet at LKY skal dø en dag,” sier Calvin Fones, som er psykiater med egen klinikk på Gleneagles ­Hospital på Orchard Road. Calvin Fones sammenligner hjemlandet sitt med et menneske som vokser opp. ”Da landet var ungt, var det behov for forstandig oppsyn. Og en fast hånd. Nå har vi kommet over i vår tidlige ungdom. I denne perioden er det naturlig at det reises spørsmål og at det blir tatt opp problemer. Å gå inn i ungdommen uten patriarken blir en test.”

Den store motoren for kulturell utveksling er selvfølgelig Internett, et cyber-skår i den autoritære gleden. LKY anerkjenner den trusselen. ”Vi forbød Playboy på 1960-tallet, og det er riktignok fremdeles forbudt, men med Internett er det annerledes fordi det er så mye mer enn det som noen gang har vært i Playboy.” Det kan ­synes motstridende å tillate pornografi på nettet mens man forbyr magasiner. Men det ville være meningsløst å forsøke å sensurere Internett slik man har prøvd i Kina, sier LKY. Det er et utsøkt pragmatisk svar.

Og bloggere som satirikeren Mr. Brown og den kultivert kamplystne Yawning Bread står derfor fritt til å bre sine synspunkter. De ville ha vært helt usannsynlig å finne på sidene til den regjeringstilknyttede Straits Times. Resultatet blir at det er flere og flere unge som stiller spørsmål ved grensene mellom frihet og sikkerhet – og til og med forlanger en friere politikk og mindre sosial kontroll.

• Forrige Side 7 av 8 Neste