Shanghai syder

Den hemmelige verden i det gamle tilfluktsrommet i Shanghai synes å utgjøre et parallellunivers. På den solfylte gaten over gafler immigrantarbeidere i seg lunsj som består av ris og tofu, mens grupper av kontorister i kritthvite skjorter spaserer forbi det lille skiltet på fortauet. Men i den mørke gangen er en ung kvinne på vei ned trappen til et sted som hun bare kjenner som ”0093”. Navnet er en fonetisk kombinasjon av gatenavnet og nummeret.

Kvinnen er 22 år gamle Sheng Jiahui, som går under ­kjælenavnet ”Sammy”. Hun kommer inn gjennom de bombesikrede metalldørene og ­beveger seg langt inn i de mørke korridorene. Der nede i bunkeren er det et unaturlig grønt lys. Det evige tussmørket i 0093 bringer fram minner om den kvelende klaustrofobien som hers­ket under krigen og den kommunistiske revolusjonen som satte en stopper for Shanghais swingende storhetstid, der blandingen mellom øst og vest den gangen gjorde byen til et slags Orientens Paris.

En dør blir åpnet på klem, og larmen fra en elgitar braker ut i korridoren. Under en plakat med gitarlegenden Jimi Hendrix begynner fire unge Shanghai-kvinner å øve inne i det lille lokalet. Det er Sammys punkrockband, Black Luna, og øvingslokalet representerer et av historiens positive luner: Bunkeren, som en gang var symbol på et traumatisert og undertrykt samfunn, er nå rugekasse for Shanghais musikk­scene. Øvingslokalene i 0093 har klekket ut over hundre lokale band og blåst nytt liv i en kultur som nå som tidligere ­visker ut forskjellen mellom Øst og Vest.

Jentebandet Black Luna, som er pønkrockere, kan spille så høyt de orker i øvingslokalet som er en tidligere bunker – en av de få historiske bygningene som har overlev byggeboomen i Shanghai.

Sammy kaster jakken, og bandet gir gass. Orange på 20 år hamrer på trommene; Juice på 23 river av seg akkorder med samme fart som maglevtogene i Shanghai. Sammy synger, mens pannehåret vipper opp og ned i dobbel takt. Som datter av en operasangerinne av den tradisjonelle Shanghai-skolen går hun nye veier med familiens musikalske talent. ”Vi er nyfødte fugleunger, men vi har store drømmer,” skriker Sammy. ”La hele verden høre oss synge.”

Hver by har en rytme, en puls som får den til å bevege seg. Shanghai er en av verdens raskest voksende megabyer, og det er lett å gå seg bort i den ustanselige bankingen fra trykkluftbor og stampemaskiner, bulldosere og byggekraner. Alle de nye skyskraperne og byggeplassene er ledd i en forbløffende forvandling som Shanghai akter å vise fram når byen skal være vert for Expo 2010, den moderne utgaven av Verdensutstillingen som varer fra mai og fram til oktober. Veksten i Kinas eneste virkelig globale by er imidlertid ikke drevet av maskiner, men av en bykultur som går sine egne veier – og favner det nye og fremmede samtidig som den prøver å gjenvinne tidligere tiders storhet.

Shanghais innfødte utgjør en storbystamme med språk, skikker, arkitektur, spisevaner og holdninger som skiller seg fra resten av Kina. Kulturen deres, som ofte kalles haipai (Shanghai-stil), oppstod av byens enestående historie som møtested for utenlandske handelsreisende og kinesiske innflyttere, men har med tiden utviklet seg til en hybrid som favner inn begrepene Øst og Vest i byen. ”I utlendingers øyne er Shanghai en del av det ’gåtefulle Kina’,” sier Zhou Libo, som er en lokal komiker. ”Men i mange andre kineseres øyne er Shanghai bare en del av omverdenen.”