Fotball sprer lykke i Afrika

Overalt i Afrika blir plastposer, gamle klær og istykkerrevne dekk forvandlet til magiske kuler: fotballer.

21. februar 2013 av Jeremy Berlin

Fotballbanene er tørre, tilgrodde, frodige eller sandete – alle arealer som er noenlunde flate, kan brukes. Målstolpene består kanskje av staur av mahognitre eller drivtømmer. Noen spiller barbent, andre i fillete gummisko, støvler eller gummisandaler. Likevel løper og spiller barna sorgløst og med stor iver de skakke og skjeve håndlagede ballene mens de kjemper som besatt for å vinne – samtidig som de nyter gledene ved spillet.

Har fotball noen gang vært vakrere? Det syntes ikke Jessica Hilltout. Da VM i fotball for første gang ble arrangert i Afrika i 2010, reiste fotografen dit fra Belgia for å se hvordan fotball tok seg ut langt unna de skinnende lyskasterne på store stadioner i byene. Det hun opplevde på sin sju måneder lange tur gjennom ti land og over 20 000 km, var et grasrotspill der lidenskapen overskygget fattigdommen, der gjør-det-selv-etikken blomstret, og hvor en enkelt ball kunne ”skape glede i en hel landsby”.

På sin vei fra Sør-Afrika til Elfenbenskysten besøkte hun over 30 fotballelskende steder der alt materiale man hadde for hånden ble spunnet til en ball: kluter eller sokker, dekk eller bark, plastposer eller oppblåste kondomer. Hver ball kunne holde noen dager eller måneder på baner av grus eller hardtrampet jord. Overalt der hun kom, byttet hun de ferdigkjøpte ballene hun hadde med seg i bilen, med disse "oppfinnsomme små perlene", som hovedsakelig var laget av barn.

Fotball har en lang historie i Afrika, sier forfatter og historieprofessor Peter Alegi ved Michigan State University.

I 1862, ett år før de internasjonale spillereglene ble fastlagt i London, spilte man kamper i Cape Town og Port Elizabeth. Spillet spredte seg over hele kontinentet, brakt dit av soldatene fra den europeiske kolonialismen, handelsmenn, jernbaner og misjonsskoler. Lokalbefolkningen tok det raskt til seg og ga det sitt eget regionale preg. Siden har spillet blomstret. "Hvis det har kommet noe godt ut av det tøffe og ulike møtet mellom vestlig og afrikansk kultur, bør listen omfatte fotballspillet", skriver fotballhistorikeren David Goldblatt.

Globalt sett har afrikanere endret spillets gang. I takt med at landene har blitt selvstendige og urbaniserte, har de blitt medlemmer av det internasjonale fotballforbundet FIFA, og har gjort seg bemerket ved VM. I dag finnes det tusenvis av afrikanske ”fotballakademier” – noen med FIFA-lisens, andre uten – som rekrutterer gutter fra storbyer eller fjerne avkroker der spilleforholdene utvikler utholdenhet, mot, ballkontroll og improvisasjon. Noen få utvalgte kommer til å bli proff i Europa eller spille på landslaget. Langt de fleste blir aldri profesjonelle spillere.

Men det er heller ikke meningen med det spillet som spilles på løkkene, sier Abubakari Abdul-Ganiyu. Han er lærer og fører tilsyn med ungdomsklubber i Tamale i Ghana. "Det er en lidenskap for alle", sier han. "Det forener oss. Når det er kamp, glemmes alle uenigheter. De fleste av klubbene tillater bare at guttene får spille hvis de går på skole. Vi gjør vårt beste for å forme de unge menneskene og gjøre dem til ansvarlige samfunnsborgere. For oss er fotball også et redskap for håpet."

Det er Jessica Hilltout enig i. "Fotball er verdens mest demokratiske idrett", sier hun. "Alle kan delta. De menneskene jeg møtte, utretter så mye med så lite. Det er lett å se på en fillete ball og føle motløshet. Mitt mål er å få folk til å se på ballen og bli oppløftet."

Kanskje du er interessert i ...

Les også