Kvinner ingen adgang

Den hellige Athos-halvøya strekker seg 50 km ut i Egeerhavet som en tange som prøver å rive seg løs fra det verdslige fastlandet. I omkring 1000 år har et samfunn av ortodokse munker bodd på halvøya der de bevisst har isolert­ seg fra alt unntatt Gud. De lever bare for å bli ett med Jesus. Enklaven deres er selve essensen av begrepet isolasjon, omkranset av brusende bølger, tette kastanjeskoger og det dramatiske, 2033 m høye Athos-fjellet.

Munkene er til og med skilt fra hverandre idet de tilbringer det meste av tiden sin på å be i ensomhet. De bor enten i de 20 klostrene på halvøya eller i en av de 12 munkelandsbyene (skiter) eller i flere hundre mindre bofellesskap og eremittboliger. Med store helskjegg og svarte munkekutter som signaliserer at de er døde for resten av verden, ser de ut til å ha kommet rett ut av et bysantinsk freskomaleri. De er et tidløst brorskap kjennetegnet av ritualer, enkelhet og konstant gudsdyrking, men også av ufullkommenhet. Det hersker en klar erkjennelse av at ”selv på Athos er vi bare mennesker som hver dag balanserer på kniveggen”, som en eldre munk uttrykker det.

Det er bare menn der – uten unntak. Ifølge en strengt håndhevet tradisjon har kvinner (og alt av hunkjønn) alltid hatt forbud mot å kommet til halvøya; en skikk som snarere skyldes svakhet enn motvilje. ”Hvis det kom kvinner hit, ville to tredeler av oss dra herifra og bli gift,” sier en av munkene.

En munk bryter båndene til moren sin, men får en annen i stedet: den hellige jomfru Maria (som ifølge legenden ble blåst ut av kurs under en sjøreise til Kypros, gikk i land på Athos og velsignet de hedenske innbyggerne som etterpå ble kristne). Han utvikler et tett forhold til abbeden i klosteret (som kalles hegumenos i den ortodokse kirken) eller til den eldste i sitt bofellesskap, som blir en åndelig far og ”hjelper meg med å finne mitt personlige forhold til Jesus”, forteller en munk. Når de aldrende eminensene trekker seg tilbake eller dør, kan det være hardt for de yngre munkene. Omvendt kan en ung manns beslutning om å vende tilbake til verden utenfor også være smertefull. ”I fjor var det en som forlot oss,” husker en eldre munk. ”Han spurte ikke om hva jeg mente,” tilføyer han og høres ut som en såret far. ”Så det er nok best at han ikke er her lenger.”

Ordet munk er avledet av det greske ordet mónos, som betyr alene. Kristne munker begynte allerede i det 4. århundre å etablere kollektive refugier, eller klostre, i den egyptiske ørkenen. Skikken bredte seg til hele Midtøsten og videre til Europa, og i det 9. århundre hadde eneboerne også kommet til Athos. Siden den tid, etter hvert som verden har blitt mer sammensatt, har det bare blitt enda flere grunner til å vende samfunnet ryggen og gå i kloster. Etter de to verdenskrigene og kommunismens inntog sank antallet av Athos-munker ned til 1145 i 1971, men i de siste årene har det skjedd en gjenoppblomstring. En konstant tilstrømming av unge menn – mange er universitetsutdannet og en del kommer fra den tidligere sovjetblokken – har betydd at det nå er nesten 2000 munker og noviser. Dessuten ble Athos berettiget til EU-tilskudd til vern av kulturarven da Hellas gikk inn i EU i 1981.

”Det er 2000 forskjellige historier her. Alle har foretatt sin egen åndelige vandring,” sier fader Maximos, som begynte sin vandring på Long Island utenfor New York. Han underviste i teologi ved Harvard University før han trakk seg tilbake for å ”leve et liv nærmere Gud”. Mange av disse vandringene har en vanskelig start. En gutt fra Aten flykter hjemmefra, og når broren hans kommer til Athos for å hente ham, truer gutten bare med å gjøre det igjen. En kjøpmannssønn fra Pittsburgh i USA sjokkerer foreldrene sine med beslutningen sin som han to år senere erkjenner muligens ikke er endelig med bemerkningen: ”Jeg mener, hvem vet hva Gud har planlagt?” Hvis aspirantene ikke virker klare, oppfordrer den åndelige faderen deres dem til å vende tilbake. Ellers tennes det levende lys, og abbeden barberer en korsformet tonsur i håret til kan­didaten og gir ham et helgennavn. Og så er en munk født.

Historiene slutter på ingen måte når munkene kommer til munkerepublikken. En egenrådig hippie fra Australia som heter Peter, er i dag fader Iero­theos, som bor på Iviron-klosteret og er flink til å messe med en flott barytonstemme. Fader Anastasios lærte å male på Athos og stiller nå ut verkene sine så langt unna som i Helsinki og Granada. Fader Epiphanios bestemte seg for å gjenskape de gamle vinmarkene i Mylopotamos. I dag eksporterer han fremragende vin til fire land, og han har gitt ut en kokebok med munkeoppskrifter på tre språk.