Glemt språk oppdaget i India

Det nye språket, koro, snakkes av rundt 1000 personer i Arunachal Pradesh, en delstat som det grunnet strenge innreiseregler ikke finnes mange språklige opplysninger om, sier lingvistene bak oppdagelsen.

Koro tilhører den tibeto-burmesiske språkgruppen som omfatter 400 språk, blant andre tibetansk og burmesisk. Det finnes cirka 150 tibeto-burmesiske språk i India, men en gruppe fra National Geographic Societys språkprosjekt Enduring Voices Project oppdaget at koro atskilte seg fra alle andre språk i samme gruppe.

Lingvistene kom tilfeldig over språket i 2008 mens de holdt på å undersøke to andre temmelig ukjente språk – aka og miji – som snakkes i ett lite område.

Mens de lyttet til disse språkene, oppdaget forskerne et tredje språk, som var koro.

"Dette er et språk som til nå ikke har vært dokumentert og som absolutt ikke har vært anerkjent eller registrert," sier forsker Gregory Anderson, leder av Living Tongues-instituttet for truede språk.

Dessuten kan det nyoppdagede koro-språket være i fare: Bare cirka 800 personer snakker språket. De fleste av dem er over 20 år, og språket har ikke vært skrevet ned, bemerker Gregory Anderson.

Nyoppdaget språk i en klasse for seg

Gruppen klatret opp bratte fjellsider og tok bambusflåter i bruk for å komme til fjerntliggende landsbyer der folk lever av svineavl og dyrking av ris og bygg.

Mens de gikk fra dør til dør mellom pælehytter av bambus, tok gruppen opp på bånd de av landsbyboerne som snakket det nyoppdagede språket.

Man vet ikke hvorfor koro-stammen, som omfatter mellom 800 og 1200 personer, lever som en understamme til aka-stammen som har 10 000 medlemmer.

Men gruppen hørte tydelig at koro var svært forskjellig fra aka.

Lydene i koro er helt annerledes, og det samme gjelder måten lydene kombineres på for å danne et ord. Ord og setninger bygges opp annerledes på koro.

Aka-ordet for "fjell" er for eksempel "phù", mens det på koro heter "nggõ". De som snakker aka, kaller en gris for "vo", mens gris på koro heter "lele". Gruppene har bare cirka 9 prosent av ordforrådet felles.

"Koro kan nesten ikke høres mer annerledes ut enn aka," skriver lingvisten K. David Harrison ved Swarthmore College i USA i sin nye bok The Last Speakers. Harrison er også medlem av National Geographic Society.

"De er akkurat så ulike å lytte til som for eksempel engelsk og japansk."

Språkforskjellen bagatelliseres

Selv om de mangler et felles språk, påstår folk som snakker henholdvis koro og aka at det ikke er noen forskjell på dem, bemerker K. David Harrison.

Det er ganske uvanlig at to integrerte grupper, som ikke aksepterer noen innbyrdes etnisk forskjell, samtidig kan ha hvert sitt språk, uttaler Gregory Anderson ved Living Tongues Institute.

I de fleste tilfellene vil det minste språket i et slikt forhold tape terreng til det større språket og med tiden dø ut – eller så vil den minste gruppen holde fast ved sitt språk ved å forsvare sin egen identitet.

Men i aka- og koro-landsbyene, som ligger i skyggen av Indias omstridte grense mot Kina, insisterer alle på at stammen og understammen er den samme, bortsett fra den lille dialektiske forskjellen.

"Lokalbefolkningen bagatelliserer språkforskjellen," sier K. David Harrison ved Swarthmore College. Sammen med Ganesh Murmu ved Ranchi University i India har han bistått Gregory Anderson med hans forskning. "Men de er totalt forskjellige."

"Viktig oppgave" å finne opprinnelsen til koro

"Lingvistisk sett er det en viktig oppgave å spore opp den gåtefulle opprinnelsen," sier Gregory Anderson ved Living Tongues Institute. Han vil beskrive oppdagelsen av koro i en kommende utgave av tidsskriftet Indian Linguistics.

"Når ble koroene innlemmet i akaene, og hvordan skjedde det? Vår viktigste oppgave er å få spredt litt brukbar dokumentasjon i fagmiljøet, slik at spesialister på andre tibeto-burmesiske språk kan komme med sine forslag."

K.V. Subbaro, professor ved senteret for anvendt lingvistikk og oversettelse ved University of Hyderabad i India, sier at koros egenart er et "interessant tilfelle".

"Det kan godt tenkes at to levende samfunn kan eksistere sammen og fortsatt bevare sine egne språk," uttaler K.V. Subbaro, som ikke har deltatt i forskningen.

"Men det er uvanlig at de benekter ulikhetene – den minste gruppen insisterer som regel på å være annerledes."