Sjamanisme var forbudt

Da Nergui har kommet seg igjen etter transen, åpner han den vodkaflasken jeg har tatt med til ham, og skjenker en dram til oss hver i en flat tekopp. Jeg tar imot koppen med høyre hånd – å ta imot noe med venstre hånd kan være en blodig fornærmelse – og før jeg drikker, ofrer jeg i tre retninger til åndene ved å duppe fingertuppene i væsken, kaste et par dråper opp i luften og ned mot bakken og til slutt væte pannen.

3. januar 2013

Da Nergui har kommet seg igjen etter transen, åpner han den vodkaflasken jeg har tatt med til ham, og skjenker en dram til oss hver i en flat tekopp. Jeg tar imot koppen med høyre hånd – å ta imot noe med venstre hånd kan være en blodig fornærmelse – og før jeg drikker, ofrer jeg i tre retninger til åndene ved å duppe fingertuppene i væsken, kaste et par dråper opp i luften og ned mot bakken og til slutt væte pannen.

Sjamanisme er noe man er født til, sier Nergui og slurper i seg en stor slurk med vodka. Man kan ikke bare bestemme seg for å bli sjaman – man må være utvalgt av åndene. Sjamankallet går som regel i arv fra generasjon til generasjon. "Faren min er sjaman," forteller Nergui og tilføyer at han var 25 år gammel da han ble klar over at han også hadde anlegg for å kommunisere med åndeverdenen. "Nå har jeg gjort det i 25 år, og jeg har 23 ånder jeg kan påkalle."

Men, tilføyer han, å ha anlegg for sjamanisme er bare en begynnelse. Alle sjamaner må gjennom en intensiv læretid for å lære seg sjamanismens gamle skikker. Disse ritualene fremmer sjamanens kommunikasjon med åndeverdenen – som den transen jeg nettopp har overvært – og stikker ut retningslinjene for hvordan man skal omgå åndene med respekt. Sjamanene tilfører sitt eget rituelle utstyr en åndelig kraft; det blir ”levende”. Blant Nerguis utstyr er en tromme av reinskinn, en munnharpe, de fargede stoffstrimlene og kostymet hans.

I sovjettiden ble alle religioner, også den sjamanistiske tradisjonen, undertrykt. Mange sjamaner døde i arbeidsleirer. "Jeg kjente en sjaman som het Gombo, som ble pågrepet midt under et ritual og kastet i fengsel i ett og et halvt år", forteller Nergui. Da Nergui selv begynte å praktisere, var de verste av utrenskningene over, men sjamanisme var fremdeles forbudt, og sjamanene måtte utføre ritualene sine i skjul.

"Vi gjemte troen vår for at den ikke skulle dø ut", sier han. "Det var to steder vi kunne utføre ritualet. Det ene var hjemme, der vi fikk en til å sitte ved døren og holde utkikk etter om det kom noen. Det andre var et gjemmested i fjellene. Rundt 1995 endret tingene seg, og vi kunne praktisere fritt igjen." Nå opplever sjamanismen en renessanse overalt i sitt historiske kjerneområde i Sentral-Asia, Sibir og Mongolia – etter 70 år med påtvunget ateisme fyller den et stort behov for åndelighet blant folk.

Nergui ser nå enda mer tungsindig ut enn før, og han ser ut til å ha sunket hen i dyp melankoli. Sjamanismen handler mest av alt om å tjene lokalsamfunnet, forteller han. "Hvis man blir sjaman, har man også ansvar for å ta vare på folk rundt seg." Det er en stor psykisk belastning som kanskje kan forklare hvorfor alkoholmisbruk ser ut til å være utbredt blant sjamaner.

"Noen ganger er man nødt til å gjøre svarte ting", sier han og blir taus.

Kanskje du er interessert i ...

Les også