Sjamanisme som kulturell bevegelse

Sjamanisme er mer enn åndelig gjenfødsel og god butikk. Det er også en katalysator for en postsovjetisk kulturell vekkelse blant de innfødte i Burjatia. På bredden av Bajkalsjøen, som er verdens dypeste innsjø og en av Sibirs største helligdommer, opplever jeg sjamanismen som et middel til selvforståelse – et ritual utført av burjater for burjater.

3. januar 2013

Sjamanisme er mer enn åndelig gjenfødsel og god butikk. Det er også en katalysator for en postsovjetisk kulturell vekkelse blant de innfødte i Burjatia. På bredden av Bajkalsjøen, som er verdens dypeste innsjø og en av Sibirs største helligdommer, opplever jeg sjamanismen som et middel til selvforståelse – et ritual utført av burjater for burjater.

Burjatene er et mongolsk folk som også bekjenner seg til buddhismen og kristendommen. For ca. 300 år siden ble de slukt av det russiske riket som ubønnhørlig ekspanderte tvers over den eurasiske landmassen. I sovjettiden led de og andre innfødte folkeslag store tap, og kulturen deres ble undertrykt. I dag utgjør burjatene under en tredel av befolkningen i Burjatia.

Vannet i Bajkalsjøen skvulper bak et lite høydedrag, og skyene på himmelen henger så lavt at det ser ut som om man kan løfte hånden og ta ned en dott. Det er scenariet for tre sjamaner i henholdsvis grønn, fiolett og blå drakt, som er samlet for å be åndene om god avling og samhold. De står litt for seg selv og mumler nærmest uhørlige påkallelser mens de stenker melk og vodka på et lite bål. Det er ingen transer, ikke noe åndelig festfyrverkeri, bare lavmælte bønner og knitring når væsken treffer bålet.

Ved siden av meg står en hyperaktiv, nisseaktig mann som heter Petr Asjunov med hestehale og pjuskete skjegg. Han er både sjaman og antropolog. For ham er sjamanisme like mye en politisk markering som en religiøs bevegelse – et middel til å gjenopprette burjatenes nasjonalfølelse etter det russiske overherredømmet.

Under kommunismen måtte ritualer som dette av og til arrangeres midt på natten, forteller Petr Asjunov. Likevel tolererte mange lokale kommunistiske embetsfolk sjamanismen, og noen gikk til og med selv til sjamaner.

"Moskva er redde for ekte sjamaner som oss", sier Petr Asjunov. "Muslimer kan man kontrollere, buddhister kan man kontrollere, organiserte grupper som Tengeri kan man også kontrollere – men ekte sjamaner kan ikke holdes under kontroll." Som ofring heller sjamanen noen dråper av det lokale brygget tarasun – en drikk brygget på gjæret melk – ut på bakken før han selv tar en slurk.

Petr Asjunov har en tradisjonell oppfatning av sjamanisme og mener at kvinner bør utelukkes fra enkelte sjamanistiske seremonier. "Fotografen din, Carolyn, kan ikke fotografere under seremonien", sier han unnskyldende. "Kvinner kan risikere å være urene."

Ved et annet hellig sted et par hundre meter unna møter Carolyn Drake og jeg tre kvinnelige sjamaner som utfører sitt eget ritual. Lederen deres, Ljudmila Losovna Lavrentjeva, som har på seg gult tørkle, røde bukser og klirrende halskjeder, ler av tanken om at det skulle være forbeholdt menn å bli sjamaner.

"Burjatene tror at det en gang for lenge siden var en flygende ørn som så en gravid kvinne sove under et tre og fylte henne med en hellig ånd. Hun fødte en gutt, og han ble sjaman. Så da skjønner du at den første sjamanen faktisk var en kvinne", sier hun med tydelig tilfredshet.

Kanskje du er interessert i ...

Les også