Når døden ikke betyr farvel...

I et avsides hjørne av Indonesia forblir de avdøde – og likene deres – en del av familien.

13. april 2016 av Amanda Bennett // Foto: Brian Lehmann

En kveld trekker Elisabeth Rante til side et gyllent forheng i døråpningen, og vi går inn. Hun snakker til mannen sin. ”Papa … Papa”, hvisker hun. ”Vi har en gjest langveis fra.”

Bak oss kommer den nest eldste sønnen, Jamie, inn med et fat og går stille inn i rommet og bort til faren. ”Her er risen din, Papa. Her er fisken din. Her er chilien”, sier han. Mens vi stille trekker oss baklengs ut av rommet, sier Elisabeth med dempet stemme: ”Våkn opp, Papa. Det er tid for kveldsmat.”

Jeg venter et øyeblikk mens den eldste sønnen, Yokke, forklarer: ”Hun tar et bilde av deg, Papa.”

Et rørende familieopptrinn. Et scenario som kunne utspilt seg et hvilket som helst sted i verden. Bortsett fra en ting. Elisabeths mann, en tidligere kontoransatt på byens vielseskontor, har vært død i nesten to uker.

Her i dette vakre, ferskenfargede betonghuset, som tilhører en ansett og velstående familie, ligger Petrus Sampe ubevegelig i en treseng med et rødmønstret teppe trukket opp under haken.

Artikkelen kan leses i den siste utgaven av National Geographic (Nr. 4, 2016). Du kan lese resten av reportasjen her:

Kanskje du er interessert i ...

Les også