”Når jeg ser på denne ørkenen, ser jeg ­havet.”

En kveld i Wadi Al-Hitan i den egyptiske ørkenen ligger Philip Gingerich, som er paleontolog og spesialist på virveldyr, utstrakt ved siden av ryggsøylen på sjøuhyret. Sanden rundt denne Basi­lo­saurus-en er full av forsteinede hai­tenner, pigger fra sjøpinnsvin og knokler fra kjempemaller. ”Jeg tilbringer så mye tid omgitt av disse havdyrene at jeg nærmest lever i deres verden,” sier han og pirker borti en ryggvirvel på størrelse med en trestamme med utgravingspenselen.

28. juli 2010

En kveld i Wadi Al-Hitan i den egyptiske ørkenen ligger Philip Gingerich, som er paleontolog og spesialist på virveldyr, utstrakt ved siden av ryggsøylen på sjøuhyret. Sanden rundt denne Basilosaurus-en er full av forsteinede haitenner, pigger fra sjøpinnsvin og knokler fra kjempemaller. ”Jeg tilbringer så mye tid omgitt av disse havdyrene at jeg nærmest lever i deres verden,” sier han og pirker borti en ryggvirvel på størrelse med en trestamme med utgravingspenselen. ”Når jeg ser på denne ørkenen, ser jeg havet.” Philip Gingerich leter etter en viktig del av dyrets anatomi, og han har det travelt. Mørket er i ferd med å senke seg, og han må tilbake til leiren før kollegene begynner å bli bekymret. Wadi Al-Hitan er et vakkert, men nådeløst sted. I tillegg til knokler fra forhistoriske sjøuhyrer har Philip Gingerich også funnet de jordiske restene av uheldige mennesker der.

Han arbeider seg ned langs ryggsøylen mot halen mens han stikker penselskaftet søkende ned omkring hver eneste ryggvirvel. Så legger han fra seg penselen. ”Her har vi gullet,” sier han og fjerner forsiktig sanden med fingrene helt til en spinkel, nesten 20 cm lang, stavformet knokkel kommer til syne. ”Det er ikke hver dag man ser et vaskeekte hvalbein,” sier han og løfter ærbødig knokkelen med begge hendene.

Basilosaurus var en hval, men den hadde også to spinkle baklemmer på størrelse med beina til en treåring, og som stakk ut fra bakparten av kroppen. Disse små søte lemmene, som var perfekt utformet, men fullstendig ubrugelige til å gå på, er et viktig spor for å forstå hvordan nåtidige hvaler, som er fullkomment tilpassede svømmemaskiner, utviklet seg fra landpattedyr som en gang gikk rundt på alle fire. Philip Gingerich har viet en stor del av sin karriere til å finne ut mest mulig om denne forvandlingen som kanskje er den mest markante i dyreriket i det hele tatt. Han har bl.a. demonstrert at hvaler, som en gang var det beste kortet som tilhengere av skapelsesberetningen i Bibelen kunne spille ut mot evolusjonstanken, kanskje faktisk er det beste beviset på at evolusjonen virkelig har funnet sted.

”Komplette eksemplarer som denne Basilosaurus-en er viktige brikker i puslespillet. De forteller oss langt mer om hvordan dyret levde enn enkeltstående skjelettfunn,” forteller Philip Gingerich mens vi kjører tilbake til feltleiren.

Wadi Al-Hitan betyr ”hvalenes dal” og har vist seg å være fenomenalt rik på slike brikker. Philip Gingerich og kollegene hans har i de siste 27 årene funnet rester av over 1000 hvaler der, og utallige andre ligger bare og venter på å bli oppdaget. Da vi kjører inn i leiren, møter vi flere medlemmer av Philip Gingerichs forskerteam som også akkurat har kommet tilbake fra feltarbeidet. Mens vi spiser kveldsmat, går praten om hva de har funnet i løpet av dagen. Mohammed Sameh, som har tilsynet med det fredede området Wadi Al-Hitan (som er oppført på UNESCOs Verdensarvliste), har lett etter hval lenger øst, og han forteller om flere nye knokkelhauger som utgjør ferske spor i et av naturhistoriens største gåter. Den jordanske forskeren Iyad Zalmout og studenten Ryan Bebej har vært i gang med å grave ut en hvalsnute som stikker ut fra en fjellknaus. ”Vi tror at resten av kroppen er der inne,” sier Iyad Zalmout.

Kanskje du er interessert i ...

Les også