Hvordan så de ut?

Siden da har Philip Gingerich og flere andre paleontologer utfylt hullene i historien om de aller første hvalene, tann for tann og tå for tå. Philip Gingerich mener at de første hvalene trolig lignet på Anthracotheriidae: slanke, flod­hestlignende, bladetende dyr som levde i lavlandssumper i eocen.

28. juli 2010

Siden da har Philip Gingerich og flere andre paleontologer utfylt hullene i historien om de aller første hvalene, tann for tann og tå for tå. Philip Gingerich mener at de første hvalene trolig lignet på Anthracotheriidae: slanke, flodhestlignende, bladetende dyr som levde i lavlandssumper i eocen. (En alternativ teori som er lagt fram av paleontolog Hans Thewissen, går ut på at hvalene stammer fra et dyr som ligner Indohyus, et forhistorisk, hjortelignende, parrettået hovdyr på størrelse med en vaskebjørn, som delvis levde i vann.) Uansett hvordan de så ut, så dukket de første hvalene – på samme måte som alle andre nåtidige pattedyrordener – opp for ca. 55 millioner år siden i en periode med varmere temperaturer i begynnelsen av eocen. De levde ved østkysten av Tethyshavet, der vannet hadde en sterk evolusjonær tiltrekning. Det var varmt, salt, rikt på liv og fritt for vannlevende dinosaurer, som døde ut 10 millioner år tidligere. Mens de jaktet på nye næringskilder på stadig dypere vann, utviklet de gradvis lengre snuter og skarpere tenner, som egnet seg bedre til å fange fisk med. For ca. 50 millioner år siden hadde de nådd Pakicetus-stadiet. De var gode, firbeinte svømmere som stadig beveget seg omkring på land.

Ved å tilpasse seg livet i vann fikk de første hvalene tilgang til et miljø som var utilgjengelig for de fleste andre pattedyr; som bød på rikelig med mat og beskyttelse, men bare få konkurrenter og rovdyr. Med andre ord de perfekte forhold for en evolusjonær eksplosjon. Det som fulgte, var et hav av særegne forsøk med å være hval, hvorav de fleste endte med å dø ut lenge før vår tid. Det var for eksempel den klossete, 725 kg tunge Ambulocetus, en bakholdsjeger som lignet en hårete saltvannskrokodille med korte bein og store, snappende kjever. Det var Dalanistes med lang hals og et hegrelignende hode. Og Makaracetus med en kort, krum, muskuløs snabel som den kanskje brukte til å ete bløtdyr med.

Etter hvert som fordelene ved vannmiljøet trakk hvalene lenger til sjøs for ca. 45 millioner år siden, ble halsen deres klemt mer sammen og avstivet, så de lettere kunne presse seg gjennom vann. Ansiktet ble lengre og skarpere som stavnen på et skip. Bakbeina ble tykkere og utviklet seg til små stempellignede vedheng. Tærne rettet seg ut og ble utstyrt med svømmehud, slik at de lignet enorme andeføtter med små hover, som de hadde arvet fra sine hovdyr-stamfedre. De ble bedre til å svømme. Noen hvaler utviklet tykke, kraftige haler og kunne skyte av gårde ved hjelp av energiske, loddrett ondulerende bevegelser med den nedre delen av kroppen. Det var en fordelaktig måte å bevege seg på, og den naturlige utvelgelsen gikk derfor i retning av lengre og mer bevegelige ryggsøyler. Neseåpningen beveget seg lenger opp på snuten mot toppen av hodet og ble til blåsehull. Som tiden gikk, og dyrene dykket ned på større havdyp, begynte øynene å bevege seg fra toppen og rundt på siden av hodet, slik at de bedre kunne se ut til siden i vannet. Ørene til hvalen ble stadig mer følsomme overfor undervannslyder – godt hjulpet av fettputer som gikk i kanaler langs kjeven og som en slags undervannsantenner fanget opp vibrasjoner og sendte dem videre til mellomøret.

Selv om de var finjustert til livet i vannet, var disse 45 millioner år gamle hvalene fremdeles nødt til å humpe opp på land med svømmehud mellom fingre og tær for å finne ferskt drikkevann, en make eller et trygt sted å føde ungene sine. Men i løpet av noen få millioner år hadde hvalene nådd en helt avgjørende skillevei. Basilosaurus, Dorudon og slektningene deres satte aldri sine bein på landjorden. De svømte freidig rundt på det åpne havet. De krysset til og med Atlanteren og nådde kysten utenfor våre dagers Peru og det sørlige USA. Kroppene deres tilpasset seg fullt ut et liv i havet. Forlemmene ble kortere og stivere slik at de kunne brukes som luffer til å surfe på, og halen ble bredere i enden med en vannrett finne, slik at det ble skapt et bæreplan. Bekkenet ble frigjort fra ryggsøylen slik at halen fikk større loddrett bevegelighet. Men som et minne om et for lengst glemt liv på landjorden beholdt de bakbeina sine, komplette med bitte små knær, føtter, ankler og tær som ikke lenger kunne brukes til å gå på, men kanskje var til nytte under paringen.

Den endelige forvandlingen fra basilosaurider til moderne hvaler begynte for 34 millioner år siden på slutten av eocen, da klimaet plutselig ble kaldere. Synkende vanntemperatur ved polene, endringer i havstrømmene og oppstigning av næringsrikt vann fra havbunnen langs vestkysten av Afrika og Europa lokket hvalene til helt nye levesteder og satte gang i utviklingen av det siste trekket vi kjenner fra nålevende hvaler – store hjerner, ekkolokalisering, isolerende spekk og, hos noen arter, barder i stedet for tenner til å filtrere lyskreps med.

Hvalene, som en gang gav ammunisjon til motstandere av evolusjonstanken og lenge forvirret ekspertene, har endelig fått avslørt en del av sin fortid. Takket være Philip Gingerich og andres arbeid tegner fossilfunnene nå et bilde av en av evolusjonens mest gjennomgripende forvandlinger, som i høyeste grad underbygger Darwins teori i stedet for å tilbakevise den.

Den siste kvelden i Wadi Al-Hitan går vi litt bort fra leiren. Himmelen er full av blinkende stjerner. Philip Gringerich slår ut med armene og omfavner den mørke ørkenen med sandsteinsskulpturer og de utallige tause hvalene. ”Når man forestiller seg hvordan hvalene svømte rundt her, hvordan de levde og døde, og hvordan verden har forandret seg, kommer man i berøring med noe som er mye større enn en selv og den verden man lever i til daglig.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også