Genetikk utdyper historisk forståelse

Resultatene av vår DNA-analyse, som ble offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of the American Medical Association i februar 2010, har overbevist meg om at genetikken kan være et nytt og godt redskap til å utdype forståelsen vår av Egypts historie, særlig i kombinasjon med CT-scanning av mumiene og viten hentet fra de arkeologiske funnene.

16. september 2010

Resultatene av vår DNA-analyse, som ble offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of the American Medical Association i februar 2010, har overbevist meg om at genetikken kan være et nytt og godt redskap til å utdype forståelsen vår av Egypts historie, særlig i kombinasjon med CT-scanning av mumiene og viten hentet fra de arkeologiske funnene.

Det stedet der det viste seg aller tydeligst, var i letingen vår etter et svar på hvorfor Tutankhamon døde. Da vi begynte på den nye undersøkelsen, oppdaget Ashraf Selim og kollegene hans noe som hittil har vært oversett i CT-scanningene av mumien: Tutankhamon var klumpfotet på venstre fot. Den manglet en knokkel i en av tærne, og knoklene i deler av foten var ødelagt av nekrose – bokstavelig talt ”vevsdød”. Både klumpfoten og knokkelsykdommen må ha gjort det vanskelig for ham å gå. Forskerne visste at det var funnet 130 spaserstokker i Tutankhamons grav – hele eller bare deler av stokker, men noen av dem var tydeligvis brukte.

Noen har innvendt at slike staver var vanlige symboler på makt, og at skaden på Tutankhamons fot kunne ha oppstått under balsameringen. Men analysene våre viste at det hadde dannet seg nytt beinvev som reaksjon på nekrosen, og derfor må tilstanden ha vært der mens han levde. Og av alle faraoene er det bare Tutankhamon som framstilles sittende når han f.eks. skyter med pil og bue eller kaster spyd. Dette var ikke en konge som holdt en stav som et maktsymbol. Det var en ung mann som trengte den til å gå.

Tutankhamons skjelettsykdom var invalidiserende, men den var ikke dødelig i seg selv. For å undersøke de mulige dødsårsakene nærmere, testet vi mumien for genetiske spor av forskjellige infeksjonssykdommer. Jeg var skeptisk i forhold til at genetikerne ville kunne finne slikt materiale – men jeg ble glad for å oppdage at jeg tok feil. Det ble funnet DNA fra flere stammer av parasitten Plasmodium falciparum, og dermed var det klart at Tutankhamon var smittet av malaria – faktisk hadde han opptil flere ganger blitt smittet med den alvorligste formen av sykdommen.

Døde faraoen da av malaria? Kanskje. Sykdommen kan utløse en dødelig immunreaksjon eller en sjokktilstand, forårsake blødninger, kramper og koma og ende med døden. Men som andre forskere har påpekt, var malaria trolig ganske vanlig i området på den tiden, og Tutankhamon kan ha vært delvis immun overfor sykdommen. På den annen side kan den godt ha svekket hans immunsystem og gjort ham mer utsatt for de komplikasjonene som kan ha oppstått som følge av det beinbruddet vi konstaterte i 2005, og som ikke hadde grodd.

Men etter min mening var Tutankhamons helse kompromittert fra det øyeblikket han ble unnfanget. Moren og faren var helsøsken. Faraoenes Egypt er ikke det eneste samfunnet i verdenshistorien som har gjort incest i kongefamilien til fast praksis, for det kan være politiske fordeler med det. (Se artikkelen Farer og fordeler ved kongelig incest på side 44 i dette nummeret.) Men det kan få farlige følger. Søsken som gifter seg, har større sannsynlighet for å videregi de samme skadelige genene, slik at barna deres blir utsatt for en rekke genetiske defekter. Tutankhamons misdannede fot kan ha vært en slik skavank. Vi har mistanke om at han også delvis hadde ganespalte, enda en medfødt defekt. Kanskje kjempet han med enda flere skavanker helt til et alvorlig tilfelle av malaria eller et uhell der han brakk beinet, utsatte en svekket kropp for en belastning som var for stor til at han kunne takle det.

I Tutankhamons grav er det muligens gravlagt enda et trist vitnesbyrd om følgene av kongelig incest. Vi har ennå ikke de fullstendige dataene, men undersøkelsene våre tyder på at et av de to balsamerte fostrene som ble funnet der, er datteren til Tutankhamon, og at det andre sannsynligvis også er barnet hans. Hittil har vi bare kunnet få ufullstendige data fra de to kvinnelige mumiene i KV21. Den ene av dem, KV21A, kan godt ha vært moren til barna og dermed Tutankhamons kone, Ankhesenamon. Vi vet fra historiske kilder at hun var datteren til Aknaton og Nefertiti og dermed sannsynligvis halvsøsteren til mannen sin. Det kan derfor være enda en følge av innavl som gjorde at barna hadde genetiske defekter, noe som førte til at de ikke kunne leve og bli født.

Så kanskje er det her forestillingen slutter, i det minste i denne omgangen: Med en ung konge og dronning, som prøver å få en levedyktig arving til Egypts trone, men ikke kan få det til. Blant de mange fornemme gjenstandene som ble begravd sammen med Tutankhamon, er det et lite skrin med elfenbensbilder som viser kongeparet sammen. Tutankhamon støtter seg til stokken sin mens kona hans rekker fram en blomsterbukett til ham. I denne og andre avbildninger virker de oppriktig forelsket i hverandre. At kjærligheten deres ikke kunne bære frukt betød ikke bare enden på familien, men også på et helt dynasti. Etter Tutankhamons død vet vi at en egyptisk dronning, høyst sannsynlig Ankhesenamon, appellerer til hettittenes konge, som var Egypts hovedfiende, om å sende en prins som hun kunne gifte seg med fordi ”mannen min er død, og jeg har ingen sønn”. Hettitterkongen sender en av sønnene sine, man han dør før han kommer fram til Egypt. Jeg vil tro at han ble myrdet av hærsjefen til Tutankhamon, Horemheb, som senere tok makten selv. Men Horemheb døde også uten arvinger og tronen ble overlatt til enda en framstående mann i militæret.

Den nye faraoen het Ramses 1. Med ham begynner et nytt dynasti, og under barnebarnet hans, Ramses den store, skulle det egyptiske imperiet nå nye høyder. Denne store kongen gjorde mer enn noen annen for å slette alle spor av Aknaton, Tutankhamon og de andre ”kjetterne” fra Amarna-æraen fra historien. Med undersøkelsene våre bestreber vi oss på å ære dem og holde minnet om dem i live.

Kanskje du er interessert i ...

Les også