Funn gir helt nytt perspektiv

Da Philip Gingerich befridde kraniet for det omgivende skallet av hardt, rødlig berg­materiale, fant han en kompakt knokkelklump på størrelse med en drue. Den kalles trommebeinet og var forsynt med en S-formet beinkam (den sigmoide prosessen), som holder en av knoklene i mellomøret – to anatomiske trekk som er karakteristiske for hvaler og hjelper dem til å høre under vann. Men kraniet manglet flere andre tilpasninger som gjør dagens hvaler i stand til å høre hvilken retning lyden kommer fra under vann.

28. juli 2010

Da Philip Gingerich befridde kraniet for det omgivende skallet av hardt, rødlig bergmateriale, fant han en kompakt knokkelklump på størrelse med en drue. Den kalles trommebeinet og var forsynt med en S-formet beinkam (den sigmoide prosessen), som holder en av knoklene i mellomøret – to anatomiske trekk som er karakteristiske for hvaler og hjelper dem til å høre under vann. Men kraniet manglet flere andre tilpasninger som gjør dagens hvaler i stand til å høre hvilken retning lyden kommer fra under vann. Philip Gingerich konkluderte med at dyret trolig bare delvis levde i vann og tilbrakte en stor del av tiden på grunt vann, men drog opp på land for å hvile og formere seg.

Funnet, som var den hittil mest primitive kjente hvalformen, ble kalt Pakicetus. Den fikk Philip Gingerich til å se hvalene i et helt nytt perspektiv. ”Jeg begynte å tenke mer og mer over det enorme miljømessige skiftet som hvalene har tatt,” forteller han. ”Her var det en skapning som begynte sin eksistens som landdyr og endte opp som det stikk motsatte. Helt siden den gangen har jeg vært besatt av å lete etter de mange overgangsformene i forbindelse med dette enorme spranget fra land og tilbake i havet. Jeg vil finne alle sammen.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også