Det neste sporet

Neste spor kom fra Wadi Al-Hitan i Egypt.

28. juli 2010

Neste spor kom fra Wadi Al-Hitan i Egypt.

Sammen med sin kone, paleontolog Holly Smith, og kollegaen deres ved University of Michigan, William Sanders, begynte Philip Gingerich å lete etter hvaler i geologiske lag som var ca. 10 millioner år yngre enn de var der han hadde funnet Pakicetus. De tre gravde sammen ut delene av skjeletter fra fullt ut havtilpassede hvaler som Basilosaurus og den mindre, 5 m lange Dorudon. De hadde store, fortettede trommebein og andre tilpasninger for å kunne høre under vann, lange, strømlinjeformede kropper med langstrakte ryggsøyler samt muskuløse haler som kunne drive dem fram gjennom vannet ved hjelp av kraftige, loddrette slag. Området var fullt av fossiler. ”Når man har vært i Wadi Al-Hitan en liten stund, tror man at man ser hvaler overalt,” sier Holly Smith. ”Og etter en stund til finner man ut at det er akkurat det man gjør. Vi ble raskt klar over at vi aldri ville greie å samle inn alle hvalene, så i stedet begynte vi å kartlegge dem og nøyde oss med å grave ut de mest lovende eksemplarene.”

Det var imidlertid først i 1989 at forskerteamet nærmest ved en tilfeldighet fant det forbindelsesleddet til hvalenes landlevende stamfedre som de lette etter. Mot slutten av ekspedisjonsperioden jobbet Philip Gingerich på et Basilosaurus-skjelett da han oppdaget det første kjente hvalkneet. Det satt på et bein som var plassert mye lenger nede på ryggsøylen på dyret enn han hadde regnet med. Nå, da forskerne visste hvor de skulle lete etter baklemmene, vendte de tilbake til flere av hvalene som de tidligere hadde kartlagt, og der fant de raskt et lårbein, et skinnebein og et leggbein samt en knokkelklump som utgjorde foten og ankelen på hvalen. På ekspedisjonens siste dag fant Holly Smith et komplett sett spinkle, 2,5 cm lange tær. Da hun så de bitte små knoklene, kom tårene. ”Da vi oppdaget at disse enorme dyrene, som var fullt tilpasset livet i havet, fremdeles hadde funksjonelle bein, føtter og tær, og forstod hva det betød for spørsmålet om hvalenes evolusjon – ja, det var overveldende” sier hun.

Selv om beina ikke ville ha båret Basilosaurus’ vekt på landjorden, var de ikke fullstendig overflødige. De var forbundet med kraftige muskler, og de hadde funksjonelle ankelledd og kompliserte låsemekanismer i kneet. Philip Gingerich gjetter på at de virket stimulerende eller som en slags støttebein under paringen. ”Det må ha vært vanskelig å styre hva som foregikk helt der nede på den lange, slangeaktige kroppen langt fra hjernen,” sier han.

Uansett hva Basilosaurus brukte de små beina til, bekreftet funnet at hvalenes stamfedre en gang hadde gått, travet og galoppert omkring på landjorden. Men det var fremdeles uklart hvem disse stamfedrene var. Enkelte kjennetegn ved skjelettene til urhvalene, særlig de store, trekantede jekslene, minnet mye om de som forekom hos mesonychider – en gruppe kjøttetende hovdyr fra eocen. (Den store, hyenelignende Andrewsarchus, som trolig er det største kjøttetende pattedyret som noen gang har levd på landjorden, hørte muligens til mesonychidene.) På 1950-tallet fant forskere i immunbiologi noen egenskaper i hvalblod som tydet på at hvalen nedstammet fra de parrettåete hovdyrene eller Artiodactyla – den pattedyrordenen som omfatter gris, hjort, sau, kameler med flere. På 1990-tallet konkluderte molekylærbiologer som studerte hvalenes genetiske kode, at hvalenes nærmeste nålevende slektning er ett bestemt hovdyr, nemlig flodhesten.

Philip Gingerich stolte på samme måte som mange andre paleontologer mer på håndfaste bevis fra knokler enn på molekylære sammenligninger med nålevende dyr. Han mente at hvalene nedstammet fra mesonychidene, som ikke tilhører de parrettåete hovdyrene. Men for å etterprøve den teorien måtte han finne en bestemt knokkel: Talus eller rullebeinet i fotroten er det mest karakteristiske trekket ved skjeletter av parrettåete hovdyr på grunn av den uvanlige, dobbelttrinse-formen med tydelige furer øverst og nederst på knokkelen (som spor på en trinse som holder et tau på plass). Formen gir de parrettåete hovdyrene større elastisitet og bevegelighet enn det enkeltsporet som finnes hos andre firbeinte dyr. (Dagens hvaler var ikke til hjelp, for de har ikke noe rullebein.)

I 2000 så Philip Gingerich endelig sin første hvalankel i Pakistan. Iyad Zalmout, som den gangen var student, fant en furete knokkelbit blant de jordiske restene av en 47 millioner år gammel hval som senere fikk navnet Artiocetus. Få minutter senere fant den pakistanske geologen Munir ul-Haq en lignende knokkel på samme sted. Først trodde Philip Gingerich at de to knoklene var enkeltsporede rullebein fra det venstre og høyre beinet på dyret – et bevis på at han hadde hatt rett med hensyn til hvalenes opprinnelse. Men da han holdt dem opp ved siden av hverandre, så han at de var litt asymmetriske. Mens han grublet over dette og prøvde å flytte litt rundt på de to knoklene som om han hadde noen vanskelige biter i et puslespill, falt de plutselig på plass og ble til et perfekt, dobbelttrinset rullebein. Molekylærforskerne hadde altså likevel rett.

”Det var en viktig oppdagelse, men den veltet oppfatningen min av tingene,” sier Philip Gingerich med et skjevt smil. ”Ikke desto mindre visste vi nå med sikkerhet hvor hvalene kom fra, og at flodhestteorien ikke var ren fantasi.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også