River Town

Erindringen om tidligere tiders fattigdom var likevel med på å gjøre demningen spiselig for lokalbefolkningen, og jeg forstod godt hvorfor de ville ha framskrittet for enhver pris. Leiligheten min var ofte uten elektrisitet i timevis, og den store avhengigheten av kull resulterte i en forferdelig forurensing.

13. mars 2013

Erindringen om tidligere tiders fattigdom var likevel med på å gjøre demningen spiselig for lokalbefolkningen, og jeg forstod godt hvorfor de ville ha framskrittet for enhver pris. Leiligheten min var ofte uten elektrisitet i timevis, og den store avhengigheten av kull resulterte i en forferdelig forurensing.

Da jobben min for Fredskorpset var avsluttet, reiste jeg hjem til foreldrene mine i Missouri og prøvde å skrive noe om tiden i Fuling. Jeg fikk utarbeidet et manuskript på 400 sider, som jeg kalte River Town ("Elvebyen"), og sendte det av gårde til agenter og forlag som nesten alle avviste det. På 1990-tallet hadde ennå ikke Kina fått noen plass i særlig mange amerikaneres bevissthet. En redaktør sa rent ut: "Vi tror ikke det er noen som gidder å lese en bok om Kina." Men til slutt fant jeg et forlag, og deretter begynte jeg å fundere over hvordan folk i Fuling ville reagere på boken. Kineserne har alltid vært ekstremt følsomme overfor hvordan landet deres blir beskrevet av utlendinger.

Selv i det fjerntliggende Fuling hørte jeg folk bli oppbrakt over bøker og filmer som de mente hadde framhevet den kinesiske fattigdommen. Da jeg begynte å redigere manuskriptet mitt, sendte jeg et utkast til en av studentene mine, Emily, og de fleste av hennes kommentarer var positive. Men av og til ga hun uttrykk for skuffelse: "Jeg tror ingen ville like Fuling etter å ha lest beretningen din. Men jeg kan ikke klage, for alt det du skriver, er sant. Jeg skulle ønske at byen ble mer attraktiv etter hvert som tiden går."

Det var tilsynelatende en umulig balansegang. Jeg ville gjerne gi uttrykk for min kjærlighet til Fuling, men jeg var også nødt til å være ærlig og fortelle om forurensingen, demningen og de problemene som jeg noen ganger hadde som utlending. Til slutt slo jeg meg til ro med at jeg muligens ikke skulle bli ønsket velkommen i byen i framtiden. Men jeg hadde ikke forestilt meg hvor raskt byen ville forandre seg. Da boken min kom ut i begynnelsen av 2001, stod Fulings første motorvei ferdig, og fergene på Chang Jiang ble overflødige. Det skulle komme ytterligere to nye motorveier pluss tre jernbanelinjer. På grunn av De tre kløfter-prosjektet fikk Fuling tilført store beløp fra de sentrale myndighetene, og folk flyttet dit fra de lavtliggende elvebyene som ble utslettet (alt i alt ble over 1,4 millioner mennesker omplassert).

I løpet av ti år ble Fulings befolkning nesten fordoblet, og lærerskolen ble omdannet til et universitet med fireårige studier, et helt nytt universitetsområde og et nytt navn: Changs normerte universitet. Antallet studenter vokste fra 2000 til over 17 000 i forbindelse med den massive utbyggingen av høyere utdannelse i Kina.

Samtidig fattet amerikanerne ny interesse for landet, og River Town ble overraskende nok en bestseller. Jeg hørte at det hadde blitt bestilt en uoffisiell oversettelse i Fuling, som bare var beregnet for kommunistpartiets øyne. Men jeg fant aldri ut hvordan myndighetene hadde reagert på boken min.

Kanskje du er interessert i ...

Les også