Optimismen er avhengig av oljeprisen

I tillegg til å være diktatorens prestisjeprosjekt og en by der de rike fester, virker Astana også som en magnet på strebere som Jernar Sjarkesjov.Og Darkhan Dossanov, en ukuelig 25 år gammel mann som kommer bort til meg på gaten for å trene engelsken sin. Jeg ender med å invitere ham på kveldsmat som han setter til livs så raskt at jeg begynner å tenke på at det kanskje er lenge siden han sist har fått noe å spise.

28. februar 2012

I tillegg til å være diktatorens prestisjeprosjekt og en by der de rike fester, virker Astana også som en magnet på strebere som Jernar Sjarkesjov.

Og Darkhan Dossanov, en ukuelig 25 år gammel mann som kommer bort til meg på gaten for å trene engelsken sin. Jeg ender med å invitere ham på kveldsmat som han setter til livs så raskt at jeg begynner å tenke på at det kanskje er lenge siden han sist har fått noe å spise.

Det er bare seks dager siden han kom til hovedstaden med en bagasje som ikke besto av noe mer enn en mobiltelefon og en bærbar Sony PlayStation. Han solgte digitalkameraet sitt for å få råd til togbilletten fra hjembyen 800 km lenger øst. Han har fått jobb som ryddehjelp på en smart italiensk restaurant, der han sov på to stoler som var skjøvet sammen, før han flyttet inn i en treroms leilighet som han deler med ti andre.

Ulønnet arbeid er veien til lykken

Da jeg møter Darkhan Dossanov igjen omtrent en uke senere, har han mistet jobben på restauranten fordi han på grunn av sitt dårlige syn hadde vanskelig for å se hvilke bord som skulle ryddes. Restauranten vil ikke betale ham for de åtte dagene han hadde jobbet, så nå måtte han selge sin PlayStation for å få penger til mat.

Men han har hørt om en annen restaurantjobb og tror ennå at han har gjort det riktige ved å dra til Astana. ”Jeg vet at jeg blir rik en dag”, sier han. ”Dette stedet vil bringe meg lykke.”

De unge i Astana synes i det hele tatt å ha kreativ gründerenergi i blodet. I et lurvete teater på den høyre bredden av elven Isjim hopper fire unge dansere i 18–22-årsalderen omkring og kaster rundt med hverandre i en avantgarde-ballett under Adil Erkinbajevs kritiske blikk. Den 32 år gamle danseren og koreografen har håret gredd tilbake i en kort hestehale.

Adil Erkinbajev kommer fra Kirgisistan, der han gikk på den nasjonale ballettskolen. Han flyttet til Astana i 2002 som et ledd i bystyrets bestrebelser på å forsyne den nye hovedstaden med kunstnere og artister. Balletten stengte i fjor vår, men Adil Erkinbajev har rekruttert fire av danserne til en uavhengig produksjon.

Ingen av dem ser ut til å ha noe imot å øve uten lønn, i det minste fram til Adil Erkinbajev finner en sponsor. ”Han er litt gal på en god måte”, sier Inna Oparina. Hun er en 21 år gammel etnisk russer som tjener til livets opphold som engelsklærer. Da hun første gang jobbet sammen med ham for tre år siden, ”var jeg som en robot. Jeg kunne ikke uttrykke noe”, husker hun. Adil Erkinbajev lærte henne at ”følelser er viktigere enn teknikk”.

Unge er på utkikk etter den riktige ideen

En annen kveld er jeg på et møte blant unge som legger vekt på karrieren. Mange av dem er utdannet i utlandet. De lytter henført mens gjesteforeleseren, den 38 år gamle Ajdin Rakhimbajev, beskriver sin raske karriere fra vanlig kullhandler til sjef for et av landets største byggefirmaer.

En tilhører insisterer på å få vite hvordan man omsetter en idé til en bedrift, og Ajdin Rakhimbajev svarer kjapt: ”En idé er ingenting. Hvilke kunnskaper har du? Har du en forretningsplan?” Han oppfordrer dem til å lese bøker av managementguruer som Tom Peters, selv om han erkjenner at han ikke selv fikk gjort det i første omgang – han hadde det for travelt med å tjene penger.

”Jeg hadde tjent min første million da jeg var 29”, sier han. ”I dollar. Jeg hadde tjent mine første 10 millioner da jeg var 32. Da bestemte jeg meg for at tiden var inne til å begynne å lese bøker.”

Alle er på utkikk etter den riktige ideen. Før jeg er ferdig med besøket mitt, får jeg en telefon fra Jernar Sjarkesjov, den nyslåtte statsansatte økonomen som ber meg møte ham til en kopp kaffe. Vi snakker litt om løst og fast, men så kommer han til saken: Faren hans forsøker å etablere seg som konsulent for utenlandske investorer, og så lurte han på om jeg kunne komme med noen navn på potensielle kunder. Deretter unnskylder Jernar Sjarkesjov seg. Han skal på kino med sine nieser og nevøer og se Biler 2. Den første vestlige filmen som er ettersynkronisert til kasakhstansk i stedet for russisk.

"Det hele er som en drøm"

På tross av all selvhøytidelig pomp og prakt er det noe sårbart, nærmest noe midlertidig over den nye hovedstaden, som kommer mest til uttrykk når det regner, og vannet velter ned gjennom taket på handlearkaden i første etasje av det splitter nye leilighetskomplekset der jeg har leid meg inn.

En lørdag ettermiddag er jeg invitert på skogstur i en park da en ung amerikanskutdannet bankmann uoppfordret kommer bort til meg og sier at jeg ikke må bli altfor imponert av Astana. ”Det er som en drøm”, sier han med et blekt smil. ”Det er ikke holdbart. Alt sammen er avhengig av oljeprisen.” Han tier en stund og trekker på skuldrene. ”Akkurat nå har vi så mange ressurser at vi har råd til å være dumme.”

Men dette er slett ikke den framherskende holdningen blant deltakerne, som brer ut et teppe i skyggen av et poppeltre og fyller papptallerkenene sine med rødbeter, appelsiner og manti, som er innbakt lamme- eller oksekjøtt. En flaske med gjæret hoppemelk, kumys, blir sendt rundt.

Alle som elsker jobben sin, rekker opp hånden, oppfordrer Sjanna Kunasjeva, en 33 år gammel kvinne som arbeider for den lokale avdelingen av oljeselskapet Shell i Kasakhstan. De fleste rekker opp hånden. Så deler Sjanna Kunasjeva ut fotokopier med tekster til sanger av Frank Sinatra og russiske popstjerner og leder den improviserte allsangen.

Selskapet bryter opp etter et par timer, da noen av deltakerne skal på latindans. Vinden suser mildt i poplene, og i omrisset av de nye skyskraperne i den nye hovedstaden fylles kvelden med strålende og lokkende løfter.

Kanskje du er interessert i ...

Les også