Nede i undervannsmuseet

"Det er det dyreste museet i De tre kløfter-regionen", forteller Huang Dejian og må ennå en gang besvare en oppringning. Ringetonen er en kvinnestemme, som inntrengende gjentar utsagnet "Jia you – Go, go go!"

13. mars 2013

"Det er det dyreste museet i De tre kløfter-regionen", forteller Huang Dejian og må ennå en gang besvare en oppringning. Ringetonen er en kvinnestemme, som inntrengende gjentar utsagnet "Jia you – Go, go go!"

Sist jeg så Huang Dejian, fantes det ikke vann der. Museet til 190 millioner kroner eksisterte ikke, og De tre kløfters demning var fremdeles under bygging 450 km lenger nede i elven. Jeg bodde i Fuling fra 1996 til 1998 da jeg var frivillig i det amerikanske fredskorpset og jobbet ved den lokale lærerutdanningen. Den gangen lå befolkningstallet på rundt 200 000, det vil si en liten by etter kinesiske forhold. De fleste av innbyggerne gikk fullt og helt inn for demningen, selv om de ikke snakket mye om den. Den skulle etter planen være ferdig i 2009, noe som virket som en evighet på et sted der utviklingen allerede på det tidspunktet var i full gang. Den kinesiske reformprosessen startet i 1978, men det var først på midten av 1990-tallet at tankene om et fritt marked for alvor begynte å slå igjennom i mindre byer som Fuling. Innbyggerne stod overfor enorme endringer. Det var slutt på jobber i det offentlige, og boligmarkedet ble privatisert.

Den gangen ga høydedraget på Baiheliang meg et annerledes tidsperspektiv. Rekken av sandsteinsklipper kom bare til syne om vinteren når vannstanden sank. Tidligere var den tiden på året lumsk for de sjøfarende, og noen hadde meislet inn to fisker i fjellveggen. De viste vannstanden, slik at båtfolket kunne vurdere dybde- og strømforhold lenger nede i elven.

Folk forbandt fiskene med lykke og flaks, og det ble en tradisjon å markere dagen da fiskene kom til syne hvert år ved å risse inn et budskap i fjellet. Den tidligst daterte inskripsjonen stammer fra 763 e.Kr., det vil si tiden under Tang-dynastiet, og til slutt prydet over 30 000 skrifttegn sandsteinsklippene. Kalligrafien var imponerende, og budskapene hadde en nesten besvergende rytme: "Elvevannet trekker seg tilbake. Steinfiskene dukker fram. Neste års avling blir fantastisk."

På 1990-tallet kostet billetten 2 kroner, og den omfattet en tur i en gammel holk av en elvebåt som var bemannet med en sesongarbeidsløs fisker. Huang Dejian pleide å sitte på berget i timevis kledd i en frakk fra overskuddslageret til Folkets frigjøringshær. Han registrerte vannstanden og fortalte om de mest berømte inskripsjonene. Under et av mine siste besøk, den 30. januar 1998, var vannstanden i elven Chang Jiang (også kjent som Yangtze) 5 cm høyere enn den gangen den første inskripsjonen ble lagd i 763 e.Kr. Bare 5 cm på 1235 år – det satte reformtidens forandringer i et nytt lys.

Kanskje du er interessert i ...

Les også