Fullings nye mentalitet

Når man bor inne i landet i Kina, kan man virkelig se hvordan Beijing og Shanghai skaper en overdrevent optimistisk oppfatning av nasjonen. Men det er første gang jeg har lurt på om det samme kunne gjelde også i forhold til Fuling. Byen ligger i Chongqing kommune, som på grunn av demningen får tilført flere statlige midler enn de fleste av de andre regionene. Da jeg besøker byen, er den øverste embetsmannen i Chongqing Bo Xilai, som er kjent for å ha nasjonale politiske ambisjoner.

13. mars 2013

Når man bor inne i landet i Kina, kan man virkelig se hvordan Beijing og Shanghai skaper en overdrevent optimistisk oppfatning av nasjonen. Men det er første gang jeg har lurt på om det samme kunne gjelde også i forhold til Fuling. Byen ligger i Chongqing kommune, som på grunn av demningen får tilført flere statlige midler enn de fleste av de andre regionene. Da jeg besøker byen, er den øverste embetsmannen i Chongqing Bo Xilai, som er kjent for å ha nasjonale politiske ambisjoner. Sammen med politidirektøren, Wang Lijun, har Bo Xilai satt i gang mye omtalte tiltak for å slå ned på kriminalitet og reformere det korrupte politiet. Som ledd i prosjektet er det i byer som Fuling etablert utendørs politistasjoner der folk skal kunne få tak i politifolk døgnet rundt. En revolusjonerende tanke i et land som Kina. Jeg besøker et par stasjoner der politimennene særlig har det travelt med å hindre gateslagsmål. Overalt snakker folk om Bo Xilais reformer, og det går opp for meg at jeg aldri tidligere har vært et sted i Kina hvor folk omtaler myndighetene så positivt.

Men man skal ikke bevege seg særlig langt av gårde før man hører en helt annen historie. Fattigdom og isolasjon er ikke lenger kjennetegnende for Fuling, men de mindre byene og landsbyene står fremdeles overfor disse utfordringene. De fleste av mine tidligere studenter bor på slike steder der de underviser i engelsk på ungdomsskolen og på videregående. Brevene deres minner meg om at det fremdeles er langt igjen for Kina. "Kjære Mr. Hessler. Jeg har dessverre en dårlig nyhet. Byen min heter Yihe. Den ligger i Kaixian Amt i Chongqing. For to dager siden ble landsbyskolen der kona mi bor, truffet av et stort lyn. Sju elever ble drept og 44 såret …Tidligere hadde de lynavleder … men skolen har ikke råd til den."

"Moren til en av elevene mine jobbet [på en fabrikk] i Guangdong i ti år. Hun kom til Luzhou forrige måned. Hun hadde blitt fralurt bankkortet sitt og koden … Hun mistet 45 000 yuan (over 41 000 kroner). Det var de pengene hun hadde spart opp i de siste ti årene. Hun ville bruke pengene til å bygge et nytt hus og til barnas universitetsutdannelse … Hun dro hjem igjen og gråt i mange dager, og to dager senere spiste hun rottegift og døde i sengen sin. For en ulykke. Det er vanskelig å forestille seg hva 45 000 betyr for en kvinne fra landet."

Mens jeg var i Fuling, greide jeg å samle rundt 15 studenter til et improvisert skolejubileum. De fortalte nytt om de klassekameratene som, akkurat som mange andre kinesere i samme generasjon hadde flyttet langt vekk. Flere av dem bor i pulserende kystbyer, og en er forretningsmann i India. En annen er embetsmann for kommunistpartiet i en by i Tibet, der han har ansvaret for xuanchuan. En kvinne har i flere år hatt et populært radioprogram. En annen mann fikk sparken fra lærerjobben sin, endte ute på Den tibetanske høysletten, etablerte et drosjeselskap og ble millionær. En tidligere student satt i fengsel for korrupsjon. William Jefferson Foster, en gutt fra en fattig landsby, som ga seg selv det imponerende engelske navnet, har skapt seg en utmerket karriere østpå med å undervise barn av velstående fabrikkeiere i engelsk.

Emily arbeider nå på en barneskole i Fuling, og hun forteller om fetteren sin, som droppet ut av videregående og bodde i samme bygning som meg på lærerskolen. Den gangen jobbet han som gartner. Deretter gikk han inn i byggebransjen, så ble han entreprenør, senere i eiendomsmarkedet, og i dag er han god for nesten 72 millioner kroner.

Den nye mentaliteten imponerte meg enda mer enn de materielle endringene. På universitetet fortalte lærerne at studentene, hvorav de fleste kommer fra den nye middelklassen, har utviklet seg en hel del. En kveld holdt jeg en forelesning, og da det ble tid til å stille spørsmål, reiste en førsteårsstudent seg og spurte: "Tror De at Kina noen gang kommer til å ta igjen USA med hensyn til demokrati og frihet?” Da jeg var lærer, ville ingen studenter ha turt å stille et slikt spørsmål i full offentlighet. Svaret mitt var diplomatisk, men ærlig: ”Det avhenger av deg og din generasjon." Velutdannede kinesere virker også mye mer interessert i å analysere sitt eget samfunn. Emily sa det slik at fetteren hennes kanskje er rik, men pengene hadde ikke gjort ham merkbart lykkeligere.

William Jefferson Foster mente at de yngre familiemedlemmene hans ble igjen nærmere hjemstedet i stedet for å flytte ut til kysten ? et tegn på at den økonomiske høykonjunkturen har begynt å bevege seg inn i landet. William og kona hans bestemte seg nylig for å omgå den kinesiske ettbarnspolitikken og få barn nummer to. Han traff sin beslutning etter å ha vært i en begravelse. Den avdøde mannen hadde bare ett barn. "Jeg måtte hjelpe sønnen hans med å bære kisten", fortalte William. "Det fikk meg til å tenke på hva som skjer når vi er borte, og datteren min er alene i verden. Det er bedre å være to søsken."

Klassekameraten hans, Mo Money – enda en fattig gutt som ga seg selv et engelsk navn – har blitt lærer på en eliteskole i Chongqing. Men han hadde en ambivalent holdning til presset i de kinesiske storbyene. "Livet er jo slik. Det er svært konkurransepreget", sa han. "Jeg tror det er et stadium som Kina bare må gå gjennom. Kineserne kritiserte andre land da de gikk gjennom den samme utviklingen. I gamle dager ble det kapitalistiske Amerika veldig hardt kritisert. Men nå skjer det her også."

Kanskje du er interessert i ...

Les også