Fra uinteressant til sjarmerende

Dette er mitt første besøk i Fuling på over fem år, og det er første gangen jeg har blitt invitert til å møte en høytstående embetsmann. I distriktsmyndighetenes kontor i Fuling venter jeg på visedirektør Liu Kang-zhong, som har sendt en gruppe på åtte embetsmenn i forveien. De sitter på den ene siden av et konferansebord. Jeg sitter på den andre. Jeg forsøker meg for­gjeves med litt uforpliktende small talk. Det blir stille i rommet, og jeg må innse at selv i en kinesisk by i rivende utvikling finnes det tidspunkt da tiden snegler seg av gårde.

13. mars 2013

Dette er mitt første besøk i Fuling på over fem år, og det er første gangen jeg har blitt invitert til å møte en høytstående embetsmann. I distriktsmyndighetenes kontor i Fuling venter jeg på visedirektør Liu Kang-zhong, som har sendt en gruppe på åtte embetsmenn i forveien. De sitter på den ene siden av et konferansebord. Jeg sitter på den andre. Jeg forsøker meg forgjeves med litt uforpliktende small talk. Det blir stille i rommet, og jeg må innse at selv i en kinesisk by i rivende utvikling finnes det tidspunkt da tiden snegler seg av gårde.

Endelig tar en av embetsmennene seg sammen og spør: "Har De fått solgt en million eksemplarer av boken?"

Det var ikke det spørsmål jeg hadde forventet, men det er lett å svare på: Nei.

"Blir den filmatisert?"Jeg sier at det har vært på tale, men ikke mer.

"Det ville bli vanskelig å filmatisere boken", sier han.

"Fuling er helt annerledes nå enn da De bodde her. Man ville ikke finne passende steder å filme slik det var den gangen."

Alle reiser seg da visedirektør Liu Kang-zhong kommer inn i rommet. Han er i begynnelsen av 50-årene, men ser yngre ut: en mann med fine trekk og hårgelé i det svarte håret. Han byr rundt sigaretter av merket Emperor og setter i gang med å liste opp statistiske opplysninger som bare Kina kan vise til. I løpet av de siste fem årene har bruttoinntektene i Fuling økt med 20 prosent hvert år, og i bystyrets planer ligger det nedfelt en befolkningsøkning på ytterligere 300 000 innbyggere i 2015. Et nytt industriområde har greid å tiltrekke seg over 30 bedrifter med utenlandske kapitalinteresser, deriblant flere som produserer battericeller til biler og datamaskiner. Samtlige lokale drosjer og busser går i dag på naturgass for å redusere forurensingen. I vest er myndighetene i gang med å sette opp en ny satellittby.

"Vi har fått opp øynene", sier Liu Kang-zhong. ”Da jeg gikk på skolen på 1970-tallet, kunne vi ikke kommunisere med omverdenen. Nå har Kina vært et åpent land en god stund allerede, og vi har en følelse av hva utlendinger mener. Jeg har lest en del av boken Deres. Takk for den xuanchuan De har gitt oss.” Ordet xuanchuan kan oversettes på forskjellige måter. I noen tilfeller betyr det "PR", i andre "propaganda". Visedirektør Liu Kang-zhong smiler og sier: "Fuling er et godt eksempel på en kinesisk storby som er verdt å kjenne for amerikanere."

Av ren forfengelighet vil forfattere gjerne skrive noe udødelig, men Fuling minner meg om at ord er som kvikksølv. Betydningen endrer seg med tiden, med nye perspektiver – det er akkurat som Baiheliang, der inskripsjonene har fått en annen betydning nå når de kan ses på et undervannsmuseum. I dag vet alle når de leser River Town, at Kina har blitt en økonomisk stormakt, og at De tre kløfters demning er bygd ferdig, og det endrer historien. Og jeg vil aldri få vite hva innbyggerne i Fuling anno 1998 ville ha syntes om boken, for de har også forandret seg fundamentalt. Kineserne i de store byene har blitt annerledes fortrøstningsfulle. Verden utenfor forekommer mye mindre fjern og farlig. Og utviklingen har gått så fort at selv 1990-tallet er omgjerdet av samme nostalgi som et bilde i svart-hvitt. Emily sendte meg nylig en e-post: "Nå, da det har gått så lang tid, er alt i boken blitt sjarmerende. Selv de skitne, triste blomstene."

Kanskje du er interessert i ...

Les også