Middel mot skjørbuk oppdaget og glemt flere ganger

Det har alltid vært farlig å være oppdagelsesreisende. Ukjente sykdommer, ville innfødte, stormer, skruis og farlige kyster har gjennom tidene krevd atskillige menneskeliv, og mange ekspedisjoner har forsvunnet sporløst i løpet av historien. Men i århundrer var lange sjøreiser ledsaget av en annen, stille livsfare, som på mange måter satte en naturlig grense for reisens lengde.

23. august 2013

Det har alltid vært farlig å være oppdagelsesreisende. Ukjente sykdommer, ville innfødte, stormer, skruis og farlige kyster har gjennom tidene krevd atskillige menneskeliv, og mange ekspedisjoner har forsvunnet sporløst i løpet av historien. Men i århundrer var lange sjøreiser ledsaget av en annen, stille livsfare, som på mange måter satte en naturlig grense for reisens lengde.

Etter fire til sju måneder på sjøen begynte symptomene å vise seg. Hudblødninger, manglende appetitt, vekttap, trøtthet – tennene begynte å falle ut, og så døde sjøfolkene. Jonathan Lamb skrev at i 1499 mistet Vasco da Gama 116 av en besetning på 170, og i 1520 omkom 208 av Magellans 230 folk. For de fleste var dødsårsaken skjørbuk.

I 1740 la en engelsk flåte på åtte skip ut fra Portsmouth. Kommandanten var George Anson, og hensikten var å ta i besittelse noen av de spanske områdene i Sør-Amerika. Det ble til en jordomseiling. De fikk plaget spanjolene underveis, men reisen kom til å stå som en åpenbar katastrofe: Ved hjemkomsten i 1744 var bare 188 av en opprinnelig besetning på 1854 mann i live. Nok en gang hadde skjørbuken herjet.

Det fikk den skotske legen James Lind til å tenke. Han la merke til at dødeligheten på engelske båter var større enn på franske og særlig spanske. Vitenskapen kjente ikke til vitaminer på det tidspunktet, men doktor Lind hadde hørt andre anbefale sitrusfrukter som et godt middel mot skjørbuk. Han fant derfor tolv sjøfolk med sjørbuk, og delte dem inn i seks grupper på to. En av gruppene fikk sitroner og appelsiner, og de andre ting som sider, eddik og sjøvann. Han gikk tom for sitrusfrukter etter 5-6 dager, men da var den ene sjømannen allerede på bena igjen og den andre nesten frisk, mens de fleste av de andre fremdeles hang med nebbet.

James Lind konkluderte med at den lavere franske og spanske dødeligheten måtte skyldes at disse landene hadde sitrusfrukter lett tilgjengelig. Så deretter ble særlig sitroner (som varer lenger) en fast del av skipsprovianteringen, som gjorde sitt til å forbedre livskvaliteten på de lange reisene til sjøs.

For øvrig kjente oldtidens egyptere til sitrusfruktens nyttige virkninger. Men som så mye annet er middelet mot skjørbuk en oppdagelse som er gjort flere ganger i historien, for så å bli glemt igjen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også