Det hellige vannet

Vann: Den væsken som omslutter og beskytter oss i de første stadiene­ av livet; det slukker tørs­ten vår og vasker våre skitne kropper; det får plantene­ til å gro så vi kan få mat på bordet; i sin voldsomhet og uberegnelighet kan det ta livet av oss i for store eller små mengder, men verken vi, eller livet selv, ville kunne eksistere uten, og det har alltid hatt en enorm symbolsk betydning­ i kulturer over hele verden.­ Helt fra de tidligste sivilisasjonene har vann opptrådd i vår mytis­ke og religiøse forestillingsverden som en skapende, fruktbar og frelsende kraft som kan være rensende, helende og bringe velstand til de som kontrollerer vannet – eller som den destruktive kraften som er sendt av gudene for å straffe oss.

Mange kulturer over hele verden har fortellinger om en voldsom oversvømmelse som utslettet alt jordisk liv, bortsett fra enkelte personer som siden ble stamfedre til hele menneskeheten. Men syndflodsmyten fra Mesopotamia (i dagens Irak), som ble nedfelt i helteeposet om Gilgamesh for ca. 3250 år siden, høres forbausende velkjent ut, selv om navnene er fremmede:

En dag bestemte gudene­ seg for å utslette menneskene ved å la jorden oversvømmes. Men en av gudene, Ea, advarte kongen Udnapistim. Han sa til ham: ”Riv huset ditt og bygg en båt. Du må ta med familien din og husdyr om bord.” Gudene­ lot stormen rase i sju dager og sju netter. Da regnet stoppet, kikket Udna­pistim ut og så bare vann til alle sider. Udnapistim sendte ut en due for å finne mat på land. Fuglen kom tilbake uten å ha funnet land. Etterpå sendte han ut en ravn, og den kom ikke tilbake. Nå visste Udnapis­tim at vannet hadde trukket seg tilbake slik at han kunne forlate båten, og han ofret straks til gudene. Som belønning­ for å ha reddet menneskeheten, skjenket gudene ham evig liv.

Likhetene med Syndflodsberetningen om Noas ark, som vi kjenner den fra Det gamle ­testamente, er slående, og den bibelske beretningen er da også sannsynligvis lånt fra den eldre mesopotamiske. I Bibelen vil Gud utslette menneskene med vannmassene fordi de er onde. Hva som får gudene i Mesopotamia til å gripe til denne avstraffelsen, går ikke klart fram, men i noen versjoner av myten skyldes det at menneskene bråker og forstyrrer gudene.

Syndflods­myten kan ha rot i en virkelig hendelse: Ifølge en teori brøt Middelhavet etter den siste istiden gjennom det som nå er Bosporos-stredet, og sendte enorme mengder saltvann ut i Svartehavet – som på det tidspunktet var en ferskvannssjø – så store deler av den tidligere­ kyst­strekningen ble oversvømt. National­ Geo­graphics ansette dyphavsforsker Robert Ballard, som særlig er kjent for sitt funn av Titanic, har ved hjelp av fjernstyrte ubåter funnet tegn på oldtids­bosetninger 95 m nede på bunnen av Svartehavet. Det synes å støtte denne teorien.

Babylonerne trodde også at verden ble skapt da Apsu (det mannlige, ferskvannet) og Tiamat (det kvinnelige, saltvannet) blandet vann med hverandre. I det regnhungrige Mesopotamia, der den årlige oversvømmelsen av de to elvene Eufrat og Tigris, kom for sent til såtiden, var samfunnet helt avhengig av evnen til å kontrollere og lagre vannet for å overleve. ”I dette skjøre, men utrolig frodige kornkammeret var vann et enestående symbol på velstand og sunnhet og det hadde en guddommelig kraft,” forteller assyrolog Mogens Trolle Larsen ved Universitetet i København. ”Eufrat og Tigris ble ansett for guddommelige. Visdommens gud Ea var guden for ferskvannet og ble av­bil­det med vann som strømmet ut fra hver skulder – trolig et symbol på de to elvene.” Også i de voldsomme kongepalassene i den babylonske oldtidsbyen Mari har det stått en statue av en kvinnelig guddom med en krukke som det tilsynelatende på nesten magisk vis strømmet vann ut av, og den har antakelig hatt guddommelig betydning.

I den oldegyptiske skapelsesmyten var ur­havet Nun en formløs masse av fruktbarhet som universet ble født av. Og i egypternes verdensbilde fortsatte den gjenfødselen hver dag. Solen gikk ned i Nun for å stå opp forynget neste morgen; de døde ble gjenfødt i urhavet, og selv den sovende ble forynget om natten i Nun.

I den store tempelbyen Angkor i dagens Kambodsja bygde khmerkongene storslagne templer omgitt av vanngraver og reser­voarer som symboliserte havene rundt fjellet Me­ru, som var hindugudenes mytiske bolig. Ny forskning har vist at de store reservoarene ikke bare var hellige symboler, men også en del av et nøye avstemt vannreguleringssystem som gjorde det mulig å sikre de livsviktige risavlingene.