Derfor er vi redde for klovner

En klovne-epidemi som startet i USA, herjer nå også her hjemme. Uhyggelige «skremme-klovner» dukker opp på gater, stier og mørke skogstrekninger. Her er fire vitenskapelige forklaringer på at vi er redde for klovner.

21. oktober 2016 av Mikkel Skovbo / Illustrert Vitenskap

1. Klovnefobi kortslutter hjernen

Angstlidelsen coulrofobi – en sykelig angst for klovner – oppstår hvis hjernen forbinder en ellers nøytral stimulans, som klovner, med en negativ stimulans som for eksempel ubehag eller frykt.

Fobien stammer ofte fra barndommen fordi barn er spesielt følsomme overfor vanlige kropper med fremmedartede ansikter.

Hvis barn gjentatte ganger forbinder klovner med noe ubehagelig, kan det føre til coulrofobi, med hjertebank, kvalme, svetteproduksjon og en overveldende angstfølelse hvis de skulle møte en klovn.

Hollywood har naturligvis utnyttet denne klovneangsten, blant annet med den demoniske Pennywise fra Stephen Kings «It».

Den virkelig lammende utgaven av coulrofobi er heldigvis ganske sjelden, men en moderat klovneangst er ikke uvanlig.

Ifølge en YouGov-studie fra 2014 lider 12 prosent av alle briter av klovneangst, og 4 prosent opplever sterk angst.

2. Det forvrengte skremmer oss

Foto: AJ Batac / Flickr

Det er enkelt å identifisere klovnen som et menneske, men samtidig er det noe galt med mimikken, kroppsspråket og de enorme skoene.

Når noe er velkjent og ukjent på samme tid, blir vi redde. Det skrev psykoanalysens far, Sigmund Freud (1856–1939), allerede om i artikkelen «Das Unheimliche» fra 1919.

Freud mente for eksempel at fortrengte følelser var uhyggelige for oss når de kom opp til overflaten fordi de var både overraskende og velkjente.

På samme måte skremmer klovnens evige smil oss fordi vi kjenner det uttrykket godt – men vet at det er unaturlig å smile hele tiden.

Det kalles kognitiv dissonans – når to tanker er i konflikt med hverandre – og det bidrar til at mange synes menneskelignende roboter er veldig uhyggelige.

3. Skremme-klovner ligner rovdyr

Mennesket er i bunn og grunn bare et dyr. Og dypt nede i hjernens nevrale nettverk lever fortsatt minnet om den gangen vi måtte løpe for livet for å ikke ende som middagsmat på savannen.

Når de såkalte skremme-klovnene tar på seg masker med sylspisse tenner eller dyrelignende øyne, spiller de på noen av de nøkkelstimuliene vi er biologisk programmert til å frykte.

– Det er ikke tilfeldig at uhyrene våre ser ut som de gjør, sier Henrik Høgh-Olesen, professor i psykologi ved Aarhus Universitet, til radioprogrammet P1 Morgen.

4. Masken gjør klovnen utilregnelig

_Foto: Davocano / Flickr

Den største delen av vår kommunikasjon med omverdenen skjer via ansiktet. Men når det er dekket av en maske eller et tykt lag sminke, blir det vanskelig å avlese personens sinnstilstand eller hensikter – og det gjør oss utilpass.

Samtidig forbinder vi masker med en forestilling om hemningsløs atferd, ifølge den kjente franske antropologen Claude Lévi-Strauss (1908–2009).

I boken «The Way of the Masks» (1982) kobler han masker med en følelse av frihet. Den som bærer masken, er ikke lenger bundet av sosiale konvensjoner og har ikke lenger ansvar for sine handlinger.

Det gjør maskerte figurer utilregnelige – og særlig klovner, som allerede er assosiert med å kunne overraske, med en kanin i ermet eller et ballongbrak når du minst venter det._

Kanskje du er interessert i ...

Les også