Nasjonalparken er en krigssone

Den antatte løvedreperen sitter ved bredden på Georgesjøen og spiller brettspillet omweso med en av kvegdriverkollegene. Han presenterer seg som Eirfazi Wanama og sier at han verken kan si hvor gammel han er, eller hvor mange barn han har. ”Vi afrikanere teller ikke avkommet vårt, for dere muzunguer vil ikke at vi får så mange barn”, erklærer han. Muzungu er slang for hvite. Eirfazi Wanama smiler skjevt. ”Kom til saken: Noen løver ble funnet drept her, og parkoppsynsmennene kom midt på natten og anholdt meg”, sier han.

14. november 2011

Den antatte løvedreperen sitter ved bredden på Georgesjøen og spiller brettspillet omweso med en av kvegdriverkollegene. Han presenterer seg som Eirfazi Wanama og sier at han verken kan si hvor gammel han er, eller hvor mange barn han har. ”Vi afrikanere teller ikke avkommet vårt, for dere muzunguer vil ikke at vi får så mange barn”, erklærer han. Muzungu er slang for hvite. Eirfazi Wanama smiler skjevt. ”Kom til saken: Noen løver ble funnet drept her, og parkoppsynsmennene kom midt på natten og anholdt meg”, sier han.

I slutten av mai 2010 så to oppsynsmenn fra Queen Elizabeth nasjonalpark i Uganda åtselgribber henge i luften over en slette inne i parken ca. 1,5 km fra Eirfazi Wanamas landsby, Hamukungu. De fant fem løver som var døde av forgiftning. De første undersøkelsene pekte mot Eirfazi Wanama. En annen mistenkt flyktet fra området. ”De holdt meg igjen for én dag”, sier Eirfazi Wanama. ”Men nå har de løslatt meg. Jeg stikker ikke av noen steder likevel.”

Forlanger del i nasjonalparken

Hamukungu ligger innenfor nasjonalparkens område. Den største attraksjonen i parken er løvebestanden. Den har skrumpet inn med omkring 40 prosent på mindre enn ti år. ”Antallet landsbyboere har økt”, sier Wilson Kagoro. Han jobber med å verne dyrebestanden i parken. ”Og det har antall kveg også. Så det har oppstått en alvorlig konflikt mellom dem og oss. De sniker seg inn i parken sent om kvelden for å la kveget beite. Og da tar løvene for seg av godsakene.” Siden det er ulovlig å la kveget beite i parken, kan de forurettede ikke gjøre noe rent juridisk.

Men det betyr ikke at de står uten mottrekk. ”Vi overlever på Guds nåde”, svarer Eirfazi Wanama på spørsmålet om hvordan så mange mennesker kan overleve på så lite jord. ”Nasjonalparken har gjort oss lutfattige! Folk er nødt til å bo på området!” Slik høres det ofte ut i de overbefolkede landsbyene som ligger omkring de mange parkene og reservatene i området.

Afrikas eldste nasjonalpark, Virunga øst i Kongo, ble grunnlagt i 1925 og hører til blant de mest truede fordi mange mennesker allerede har slått seg ned i parken. Området, som en gang var smekkfull av store, ville dyr, er i dag uhyggelig tomt. Nasjonalparkens turisthytter er rasert, og siden folkemordet i Rwanda i 1994 har det meste av den vært stengt for turister.

Parken er en regulær krigssone. Rodrigue Mugaruka er sjef for oppsynsmennene i Rwindi, den sentrale delen av Virunga. Han er tidligere barnesoldat og var med på å styrte den mangeårige diktatoren Mobutu Sese Seko i 1997 i det daværende Zaïre (nå DR Kongo). Øst i landet førte tomrommet etter diktatoren til en svært heftig rivalisering mellom forskjellige hærer og militser om både gull, trekull, tinn og coltan som finnes i området.

I dag kjemper Rodrigue Mugaruka mot militsene – de såkalte Mai-Mai-krigerne. Militsene kontrollerer både det ulovlige fisket og produksjonen av trekull i flere av alle de landsbyene som har dukket opp i parken på vestbredden av Edwardsjøen.

Han gjenerobret nylig kontrollen over Rwindi fra de tusenvis av kongolesiske soldater som er der for å slå militsene tilbake. Myndighetene gir sjelden soldatene lønn, så de drepte de ville dyrene for å skaffe seg mat.

Rodrigue Mugarukas anstrengelser for å opprettholde lov og orden i parken støttes ikke av de titusenvis av kongolesere som har flyktet fra konfliktområdene og slått seg ned i landsbyene. I den lille fiskerbyen Vitshumbi gir han oppsynsmennene ordre om å knuse flere uautoriserte fiskerbåter til pinneved og tenne på båter, garn og sekker med trekull mens landsbyboerne ser på i sinne. Så kjører han oss til landsbyen Lulimbi i en fiskerbåt som har merker etter skudd flere steder. Derifra kjører vi til elven Ishasha på grensen til Uganda, der 96 prosent av parkens flodhestbestand er blitt slaktet av militsene siden 1976 og solgt for kjøttets skyld. Senere drar vi til området omkring Tshiaberimufjellet, som også ligger i parken, og der en bevæpnet patrulje døgnet rundt beskytter femten østlige lavlandsgorillaer mot militser og landsbyboere. Politikere har oppfordret militsene og landsbyboere til å forlange en del av parken.

Rodrigue Mugaruka vet at han er en jaget mann. Mai Mai-militsen og de kongolesiske forretningsfolkene som finansierer dem, har gjort ham til en levende skyteskive. ”Målet deres er å jage oss ut av parken for alltid”, sier han. ”Når vi beslaglegger en båt og et garn, gir forretningsfolkene følgende beskjed til Mai Mai-folkene: ’Før vi kan sette et nytt garn i sjøen, må dere ta livet av en parkoppsynsmann’. Tre av mine folk er blitt drept på sjøen, og i hele området har over 20 oppsynsmenn mistet livet.”

I januar ble folkene til Rodrigue Mugaruka lokket i et bakhold av militsfolk i den sentrale delen av parken og deretter angrepet med en rakettdrevet granat. Tre parkoppsynsmenn og fem kongolesiske soldater ble drept. Regjeringsrepresentanter fikk like etter et krav underskrevet av 100 000 landsbyboere om at Virunga-parken må reduseres med nesten 90 prosent. Regjeringen fikk tre måneder til å frigi jorden. Deretter ville alle landsbyboerne drive jordbruk i parken – og forsvare aktivitetene sine med våpen.

Ingen skal kastes ut

”Vi vil ha jord!” Mannen som snakker, sier han heter Charles. Han er 24 år og sitter med en machete i hånden. Han hører ikke til i skogreservatet Kagombe i Uganda. Men kanskje gjør han det likevel, for presidenten har befalt at man skal stoppe utsendelsen av de som har trengt inn i skogreservater og våtmarksområder.

Charles og et par andre unge foregangsmenn fra landsbyen bosatte seg i skogen i 2006. ”Vi hadde bodd på eiendommen til besteforeldrene våre, men vi var for mange mennesker der”, sier han. ”Vi hørte folk snakke om at det var gratis jord i dette området.”

Det omreisende Bakiga-folket hadde allerede begynt å slå seg ned i Kagombe, og da skog- og naturmyndighetene i landet prøvde å sende dem ut, presenterte Ugandas president, Yoweri Museveni – som var på valg – en bekjentgjørelse som forbød utsendelse. Deretter oppfordret noen lokalpolitikere det innfødte Banyoro-folket, som Charles og vennene hans tilhører, til også å gjøre krav på skogområder, slik at hele Kagombe ikke skulle ende opp med å bli befolket av fremmede.

Charles og vennene hans gjorde krav på ca. tre hektar skog hver og begynte å felle trær. De bygde stråtakhytter, skur til å oppbevare fôr i, en vei og en kirke. De plantet grønnsaker og sendte bud etter konene sine. I dag er Charles én av ca. 3000 innbyggere i skogreservatet, og han har ikke noe ønske om å forlate stedet. ”Vi har det veldig bra her”, sier han.

Skogen ligner derimot mer på en avbrent åker fordi folk svir av vegetasjonen for å få mer jord å dyrke. Og skadene har konsekvenser: Kagombe fungerer som korridor for sjimpanser og andre dyr. ”I disse parkene avhenger dyrenes helsetilstand av korridorer som Kagombe”, sier Sarah Prinsloo ved Wildlife Conservation Society. Når dyrenes levesteder blir ødelagt, vil bestanden gå drastisk ned i hele området. I selve Kagombe er de fleste dyrene jaget ut.

Kanskje du er interessert i ...

Les også