Konflikten bygger på en misforståelse

Hvordan ble dette ressursrike stedet til et farlig selvbetjeningsbord? Hvis man graver litt i historien, viser det seg at Albertineriftens historie er formet av misforståtte ideer om etnisk identitet. Arkeologiske og språklige vitnesbyrd tyder på at forskjellige folkeslag helt tilbake til år 500 etter vår tidsregning kom til området og skapte et heterogent samfunn. De snakket nær beslektede bantuspråk og levde av jordbruk og dyrehold.

14. november 2011

Hvordan ble dette ressursrike stedet til et farlig selvbetjeningsbord? Hvis man graver litt i historien, viser det seg at Albertineriftens historie er formet av misforståtte ideer om etnisk identitet. Arkeologiske og språklige vitnesbyrd tyder på at forskjellige folkeslag helt tilbake til år 500 etter vår tidsregning kom til området og skapte et heterogent samfunn. De snakket nær beslektede bantuspråk og levde av jordbruk og dyrehold.

I det 15. århundret oppstod det sentraliserte kongedømmer som Bunyoro og Rwanda, og det ble skapt en eksklusiv klasse av kvegdrivere som skilte seg fra bøndene både når det gjaldt klær og kosthold. Med tiden skilte disse kvegdriverne seg mer og mer ut fra resten av befolkningen, og deres innflytelse økte.

Da den britiske oppdageren John Hanning Speke kom til området på slutten av 1800-tallet, ble han forbauset over de svært godt organiserte kongedømmene med hoff og diplomater som han møtte. Han antok at kvegdrivereliten, også kjent under betegnelsen tutsier, var et høyerestående nilfolk (fra dagens Etiopia), som hadde kommet til området og underlagt seg – slik han så det – de laverestående, innfødte bantubøndene som hutuene.

”Sivilisasjonene ved de store sjøene utfordret den gjengse oppfatningen av afrikanernes intellekt og åndsevner som laverestående”, sier arkeolog Andrew Reid. Forestillingen om nilfolkets inntog forklarte eksistensen av høytstående kongedømmer i hjertet av Afrika. Problemet var bare at det ikke stemte.

Tutsiene tok løgnen til seg

Det avholdt imidlertid ikke tutsiene og andre elitære grupper fra å sluke historien om deres eksotiske opprinnelse fordi de på den måten kunne skille seg bedre ut fra hutuflertallet. Og etter Øst-Afrikas deling mellom flere europeiske land på slutten av 1800-tallet var tyskerne og belgierne mer enn villige til å overta det som så ut som et naturlig sosialt hierarki, og støtte det – etter deres oppfatning – høyerestående mindretallet, tutsiene.

På tross av de fysiske forskjellene mellom de to gruppene, som ofte ble understreket – tutsiene skulle være høyere, lysere i huden og med smalere lepper enn hutuene – var det så vanskelig å se forskjell på dem at belgierne i 1933 valgte å utstede identitetskort. De 15 prosent som eide kveg eller hadde bestemte fysiske trekk, ble definert som tutsier. Resten var hutuer. (Medlemmer av en og samme familie endte noen ganger i hver sin gruppe.) Identitetskortene, som offisielt laget et kastesystem som delte ett folk i to, ble under folkemordet i Rwanda brukt til å avgjøre hvem som skulle få lov til å leve, og hvem som skulle myrdes. Da kolonimaktene ga landene selvstendighet på begynnelsen av 1960-tallet, hadde etniske konflikter mellom tutsier og hutuer allerede utløst bølger av drap og hevnmord. I dag er det fortsatt spenninger mellom de to gruppene i Kongo.

Økende befolkning utløser flere konflikter

Men folkemordet i Rwanda var tydeligvis konsekvensen av noe annet og mer enn etnisk hat mellom hutuer og tutsier. På slutten av forrige århundre gikk det for alvor opp for folk at det faktisk ikke var nok til alle i Albertineriften, og det utløste katastrofen. En foruroligende økning i befolkningstallet, som falt sammen med et sterkt prisfall på kaffe og te på 1980-tallet, munnet ut i stor fattigdom. Og denne fattigdommen førte til et enda større press på jorden og ressursene.

Selv om et land som Nederland i samme periode hadde en like høy befolkningstetthet som Rwanda, var forskjellen at Nederland nøt godt av et mekanisert, intensivt landbruk. I Rwanda ernærte folk seg ved hjelp av gammeldagse landbruksmetoder, og derfor kunne man bare dyrke mer hvis man tok i bruk mer jord.

Midt på 1980-tallet hadde hvert eneste hektar dyrkbar jord utenfor nasjonalparkene blitt tatt i bruk til landbruksjord. Sønner arvet stadig mindre jordlapper, hvis de i det hele tatt arvet noe jord. Jorden ble fullstendig utpint, og spenningene i området var store.

De belgiske økonomene Catherine André og Jean-Philippe Platteau laget en undersøkelse i et område av Rwanda før folkemordet og konstaterte at flere og flere familier kjempet hardt for å brødfø seg på svært små arealer. Da de intervjuet innbyggerne etter folkemordet, var uttalelser som denne ikke uvanlig: ”Krig er nødvendig for å utrydde det antallet mennesker som er til overs, slik at befolkningstallet passer til de jordressursene som står til rådighet.”

Catherine André og Jean-Philippe Platteau antyder ikke at folkemordet var en uunngåelig konsekvens av befolkningspresset, for massedrapet var tydeligvis ansporet av beslutningene til maktsyke politikere. Men flere forskere, bl.a. den franske historikeren Gérard Prunier, er overbevist om at mangelen på jord var med på å iscenesette massedrapet.

Kanskje du er interessert i ...

Les også