Kilden til konflikt

Selv om det, ifølge Bibelen, var slik at Jesus ble døpt i vann fra Jordanelven, så kan elven likevel ikke leve opp til forestillingen om et guddommelig og fredelig sted.

Fra det ganske ville utspringet like ved de krigsherjede skråningene ved Hermonfjellet til det skummende, kaffefargede sølevannet ved Dødehavet over 300 km unna kjemper Jordanelven for å overleve i et barskt område der de enkelte landene kan finne på å spre landminer på elvebredden eller gå til krig over en sandbanke.

Vann har alltid stått i høyt kurs i dette tørre området, men nå kan en seks år lang tørke og en økt befolkningsvekst bli en ny kilde til konflikt mellom israelere, palestinere og jordanere, som konkurrerer om elvens livgivende forsyninger.

Derfor er den scenen som utspiller seg en morgen i juli 2009, også desto mer bemerkelsesverdig. Bevoktet av israelske soldater står tre forskere – en israelsk, en palestinsk og en jordansk – ute i Jordanelven med vann til knærne. De befinner seg nesten 65 km sør for Genesaret-sjøen. Over dem ligger de vaklende ruinene av en bro som ble bombet under seksdagerskrigen i juni 1967.

Forskerne er i gang med en undersøkelse av elven på vegne av Friends of the Earth Middle East (FOEME), en regional grasrotorganisasjon som vil skape fred gjennom miljøvern. Det er en glovarm dag i en tidligere krigssone, men hvis de tre mennene er bekymret over risikoen for å få heteslag, bli truffet av en betongbit som faller ned fra broen, eller tråkke på en mine som vannet har ført lenger nedover elven, så skjuler de det godt.

”Hei, Samer. Se på denne lille herlige karen her,” sier den israelske miljøforskeren Sarig Gafny. Samer Talozi er en ung miljøingeniør fra Jordan. Han har på seg en stor, bredbremmet grønn hatt. Han kikker over kollegaens skulder på det lille virvelløse dyret som israeleren har spadd opp i et prøveglass. ”Den lever! Det er et hardført lite krepsdyr!” ler han. Et par meter unna vasser botanikeren fra Vestbredden, Banan Al Sheikh, fraværende oppover elven, mens han retter kameraet mot et blomstrende tre på elvebredden. ”Se deg for, min venn. Og tråkk nå for all del ikke på en av minene,” roper Sarig Gafny etter ham.

I tillegg til dødelig ammunsjon er denne delen av Jordanelven, som er vel sju meter bred og et par meter dyp, også så full av forurensing at ethvert tegn på liv er verdt å feire. Problemet skyldes delvis vannmangel. I de siste femti årene har Jordanelven mistet over 90 prosent av vannet sitt på grunn av tørken. I den øvre delen av elven, ved Genesaretsjøen, blir ferskvannet ledet via Israels nasjonale vanntransportør – et 130 km langt nettverk av vannledninger – til israelske storbyer og jordbruk mens demninger som er bygd av Jordan og Syria legger beslag på en del av vannet fra sideelvene til Jordanelven. Dette vannet brukes hovedsakelig i jordbruket. Konsekvensen er at det praktisk talt ikke finnes noe rent vann igjen i den nedre delen av Jordan­elven. Det består av en giftig blanding av saltholdig vann og alle slags typer flytende avfall. I denne delen av elven finner en alt fra urenset kloakkvann til spillvann fra jordbruket.

Kampen om Jordanelven er et godt bilde på risikoen for vannkonflikter over hele verden. Vi lever på en planet der naboer i flere årtusen har slått hverandre i hodet på grunn av elver. (Ordet ”rival”, som kommer av det latinske rivalis, var opprinnelig et uttrykk for mennesker som konkurrerte om samme elv eller vannløp.) På verdensplan finner vi en lang rekke nedslagsfelt som er fulle av konfliktpotensial: mellom India og Pakistan om Induselven; mellom Eti­opia og Egypt om Nilen; mellom Tyrkia og Syria om Eufrat; mellom Botswana og Namibia om Okavangoelven. Men ifølge amerikanske fors­kere har 32 av de 37 militære konfliktene over vann siden 1950 utspilt seg i Midtøsten. Og 30 hadde Israel og de arabiske naboene til Israel, som aktører. Stort sett alle 30 handlet om Jordanelven og sideelvene der. Dette nedslagsfeltet leverer drikke- og badevann til millioner av mennesker samt vann til jordbruket.