Jill Seaman

Krigssonelegen Jill Seaman er en av våre utvalgte våghalser i portrettserien om modige menn og kvinner som flytter grensene på sitt område.

10. januar 2013 av Pat Walters

Jill Seaman har i flere tiår jobbet for å gi den hardt plagede befolkningen i Sør-Sudan tilgang til moderne medisin. Hun kom til området i 1989 midt i en brutal borgerkrig og midt i en av de verste epidemiene som noen gang har rammet Afrika – en epidemi som skyldtes den tropiske parasittsykdommen kala-azar. I dag er krigen over, Sør-Sudan har blitt en selvstendig nasjon, og epidemien har roet seg, men vold, sykdom og kanskje verst av alt, frykt plager fremdeles den regionen som har blitt Jill Seamans andre hjem.

Hvordan var situasjonen da du kom dit den første gangen?

Nesten halvparten av befolkningen var døde. I mange landsbyer var det ikke et eneste levende menneske igjen. Man kunne se asken fra bål, og noen ganger tråkket man over skjeletter. Men ingen var i live. Det var stille og uhyggelig og ødeleggende.

Du måtte bekjempe årsaken til alle de døde. Kan du beskrive fienden?

Kala-azar overføres via stikk fra sandfluen og viser seg ved feber, uttæring av kroppen og forstørret milt. Etter mange uker dør man. I 1989, da jeg kom til Sør-Sudan med Leger uten grenser, var det ingen som behandlet pasienter ute i bushen. Det var behov for forskning, slik at man kunne behandle og stille diagnoser på et høyt teknologisk nivå fra en leirhytte. Det var hovedformålet med forskningen vår, og det er det fremdeles.

Men dere har eliminert sykdommen i løpet av de siste 20 årene?

Nei, faktisk ikke. Det er vanskelig å sammenligne epidemien med dagens forhold, for i dag er helsestellet et annet. Men bare i løpet av de siste tre årene har vi hatt enda et utbrudd. Det siste året har vi behandlet 2500 mennesker. Det er enormt mange pasienter.

Klinikken din har blitt bombet og brent. Men du vil ikke kalles en våghals?

Nei, det vil jeg ikke. Jeg mener det. Legegjerningen er min lidenskap, og det samme er Sudan. Jeg kan fortelle om en hel rekke ting som har skjedd som har vært skremmende, for eksempel en massakre i en by like nord for oss der kanskje 200 mennesker ble drept på et par timer. De skjøt bare løs på folk. På kvinner som vasket klær. Men det har ikke noe å gjøre med årsaken til at jeg er her.

Men du er her. Og det er risikabelt, ikke sant?

Det handler ikke om at jeg tar en risiko. Det gjør alle. Livet er en risiko. Alle som bor her, vet at livet kan være slutt om en time. Men de lever og er glade. Jobben min påvirker millioner av mennesker, og forhåpentligvis hjelper jeg dem. Kan man være heldigere?

Kanskje du er interessert i ...

Les også