Irans ubestridte våpen

Det finnes for øyeblikket ikke noe reelt alternativ til oljetransporten gjennom verdens mest strategiske flaskehals, Hormuzstredet.

8. februar 2012 av Marianne Lavelle, National Geographic News

I Irans konflikt med Vesten om landets atomprogram har den islamske republikken et våpen som det ikke finnes mottrekk til: evnen til å blokkere verdens mest strategiske flaskehals for oljetransport.

Selv om militærstrateger og diplomatiske eksperter i over 30 år har vært bekymret over Irans evne til å kaste den globale økonomien ut i kaos, er det ikke gjort store fremskritt med hensyn til å utvikle alternative oljeveier, som kan ta brodden av Irans trussel om å blokkere Hormuzstredet.

Klikk på kartet nedenfor for å se interaktiv grafikk over Hormuzstredet, verdens mest strategiske flaskehals for oljetransport.

Økte spenninger

Spenningen steg i forrige uke, da Israels forsvarsminister, Ehud Barak, kom med en utilslørt advarsel om at tiden var i ferd med å løpe ut for en stans av Irans atomprogram.

Iran har hevdet at landets anlegg for berikelse av uran er beregnet på en fredelig utnyttelse av energien, ikke fremstilling av våpen. Etter et besøk av FN-inspektører og planer om et nytt besøk senere i måneden beskrev Irans statlige nyhetsbyrå samtalene som "positive og konstruktive".

Israel antydet imidlertid at FNs diplomatiske innsats og en oljeembargo ledet av USA og Europa ikke gikk raskt nok frem til å avverge den iranske atomtrusselen. Hvis Iran flyttet atomanleggene sine ned i underjordiske bunkere, sa Ehud Barak, kunne det være "for sent" å ødelegge dem. Baraks kommentar skaper frykt for at Israel kanskje kan finne på å iverksette et luftangrep på egen hånd.

Forsvarsstrateger tror at et slikt trekk ville utløse en iransk gjengjeldelse i form av en blokkering av Hormuzstredet.

Livsnerve i fare

Det finnes hundrevis av flaskehalser som begrenser oljestrømmen over hele verden, fra Malakkastredet i øst til Panamakanalen i vest. Men ingen er like viktige som Hormuzstredet. I 2011 ble det i gjennomsnitt transportert 16 millioner fat om dagen – eller 20 prosent av den globale oljehandelen – med tankskip gjennom den 280 km lange vannveien mellom Iran og Oman, som forbinder Persiabukten med Omanbukten og havområdene utenfor.

Det smaleste stedet i stredet er 50 km bredt, men navigeringen er enda mer begrenset. Tankskip må følge enten en utgående eller innkommende skipslei, som begge er 3,2 km brede og atskilt av en like bred buffersone. I 2011 gikk det hver dag ca. 14 utgående tankskip med råolje gjennom passasjen, og ca. 77 prosent av lasten hadde kurs mot Asia og Stillehavet.

Et blikk på historien understreker den økonomiske risikoen ved en stenging av Hormuzstredet. Den største forsyningsstoppen på oljemarkedet noensinne inntraff i august 1990, da Iraks invasjon i Kuwait fjernet 4,3 millioner fat olje pr. dag fra markedet – ca. 6,5 prosent av verdensproduksjonen. Dette fikk verdensprisene på olje til å stige til det dobbelte (fra ca. 20 dollar pr. fat til 40 dollar pr. fat). En blokkering av Hormuzstredet ville imidlertid sperre for nesten fire ganger så mye olje som Kuwait-krisen gjorde, og avskjære en tre ganger så stor del av oljemarkedet. Og denne hittil usette stansen i forsyningen ville komme på et tidspunkt da oljen koster over 100 dollar pr. fat og verdensøkonomien er svak.

Da Richard Jones, den amerikanske karrierediplomaten som nå er visedirektør for det internasjonale energibyrået (IEA) i Paris, i forrige uke avla forklaring for senatet i USA, tonet han ned den påvirkningen Iran ville kunne utøve på oljemarkedene. Han sa at Hormuz-trusselen allerede i et visst omfang "var regnet inn i markedsprisene", noe som innebærer at den er en av grunnene til at oljeprisene allerede er så høye. "Sannsynligheten for en langvarig blokkade av transporten gjennom Hormuzstredet anses for å være ganske liten", sa han.

En asymmetrisk trussel

Forrige gang Iran forsøkte å sabotere skipstrafikken gjennom Hormuzstredet, var under den ti år lange krigen mellom Iran og Irak i 1980-årene. Den amerikanske fregatten USS Samuel B. Roberts var nær ved å synke etter å ha blitt truffet av en iransk mine i april 1988, noe som fikk president Ronald Reagan til å beordre et massivt og avgjørende gjengjeldelsesangrep. Selv om Irans flåtestyrker ikke ses på som noen trussel mot den amerikanske flåten, har den iranske republikken siden den gang investert kraftig i våpen til "asymmetrisk krigføring". Som det ble beskrevet i 2008 i en rapport fra instituttet for Midtøsten-studier i Washington, bygger Iran sin strategi på mobile kystmissilbatterier, moderne antiskipsmissiler montert på fartøyer beregnet på raske angrep, miniubåter, moderne sjøminer, droner og landets evne til å skjule og ta i bruk artilleri ved de mange buktene, vikene og øyene langs landets 2400 km lange kystlinje.

Eksperter ved senteret for strategiske og internasjonale studier i Washington D.C. i USA offentliggjorde i forrige måned en analyse av trusselen mot Hormuzstredet, deriblant et scenario der Israel iverksetter et større luftangrep. Analytikerne anslår at Iran ville bruke ubåter til å plassere intelligente bomber i stredet og i nærheten av Omanbukten. De mener også at oljetankere kanskje kunne bli angrepet med målsøkende torpedoer. En slik konfrontasjon, sier senterets analytikere, ville trolig utløse en begrenset sjø- og luftkrig fra USAs side for å åpne stredet. Men det ville stoppe skipstrafikken i inntil en uke, og forsikringspremiene og utgiftene til oljetransport med tankskip ville bli fordoblet i ytterligere to til tre uker.

En blokkering av oljestrømmen gjennom Hormuzstredet ville også sette en av de viktigste sikkerhetsventilene på det globale oljemarkedet ut av funksjon. Nesten hele verdens reservekapasitet for produksjon av olje – ca. 3,5 millioner fat om dagen – er i Saudi-Arabia. Kongedømmets underforståtte løfte om å holde oljestrømmen i gang ble sett på som et viktig redskap for å holde oljemarkedene i sjakk under den libyske krisen i fjor og under Irak-krigen det siste tiåret. Saudi-Arabias mulighet til å kompensere for eventuelle manglende leveranser til verdensmarkedet ville bli avskåret, ettersom 75 prosent av landets olje eksporteres gjennom Persiabukten.

Saudi-Arabia kan også eksportere olje gjennom den 1198 km lange Petroline-oljeledningen som går øst-vest fra Buqayq til Rødehavet og ses på som et viktig alternativt til oljetransporten ved en eventuell stenging av Hormuzstredet. Men Petroline har bare kapasitet til å frakte fem millioner fat olje om dagen, mindre enn en tredel av det som går gjennom Hormuzstredet på det nåværende tidspunkt.

En nyskapende idé om å øke denne kapasiteten er bruken av såkalte DRA-kjemikalier, som reduserer motstanden mot gjennomstrømming, slik at oljen lettere flyter gjennom rørledningen. Økonom Dagobert Brito ved James A. Baker-instituttet for offentlig politikk på Rice University i Houston i USA var den første til å foreslå et slikt tiltak for ti år siden og har anslått at DRA-er pluss en oppgradering av pumper, skovlhjul og turbiner vil kunne øke kapasiteten til transport av olje via rørledning til Rødehavet med 11 millioner fat om dagen. Første gang han gjennomførte analysen, var det basert på teknologien i 2000, og den gangen anslo Dagobert Brito at kostnadene til en slik oppgradering ville være ca. 3,4 milliarder kroner. Selv om kostnadene trolig har steget siden den gangen, sier han, har det også skjedd forbedringer med kjemikaliene, noe som vil kunne øke kapasitetsforbedringen enda mer.

"På lang sikt ville man ikke kunne få ut tilstrekkelig med olje på denne måten", sier Dagobert Brito i et intervju. "Men det ville kjøpe noe tid. Man ville ikke være like presset til å foreta seg noe i en fart."

Men ettersom Petroline går gjennom Saudi-Arabia, ville det være opp til kongedømmet å vurdere en slik investering. Og fordelene vil muligens ikke oppveie utgiftene, i det minste på kort sikt, ettersom en stenging av Hormuzstredet ville gjøre Saudi-Arabia i stand til å øke prisen pr. fat olje som landet eksporterer via Rødehavet.

Et annet viktig alternativ til Hormuzstredet kunne være en 370 km lang oljeledning til ca. 18 milliarder kroner gjennom De forente arabiske emirater, som har vært under bygging i flere år. Emiratenes oljeminister sa i forrige måned at landet nesten er ferdig med strekningen fra Habshan i nærheten av Abu Dhabis landbaserte anlegg til produksjon av råolje til en offshore-oljeterminal i emiratet Fujairah ved Omanbukten. Kapasiteten til Abu Dhabi Crude Oil Pipeline vil imidlertid bare være 1,5 millioner fat om dagen eller mindre enn en tidel av den nåværende transporten via Hormuzstredet. Og prosjektet, som er blitt forsinket i flere omganger, vil ikke være klar til drift før i mai eller juni.

Noen analytikere ser også mai eller juni som et sannsynlig tidspunkt for et israelsk angrep på Iran. Bakgrunnen er Ehud Baraks antydning av at hans land ikke vil være i stand til å avsette ressurser til en årlig amerikansk-israelsk militærøvelse denne våren.

Det vil i så fall ikke levne mye tid til å finne eventuelle alternative oljeveier ut av verdens viktigste oljebasseng, og det til tross for tre tiår med bekymring over Hormuzstredets sårbarhet. "Jeg er ingen profet", sier Dagobert Brito, "men det er en risiko. Og vi ville være mye bedre rustet hvis vi hadde flere alternativer enn vi har på det nåværende tidspunkt."

Kanskje du er interessert i ...

Les også