69 år gamle Toyoo Ide (med tatoveringer) og andre menn benytter badefasilitetene som de japanske selvforsvarsstyrkene har satt opp utenfor et evakueringssenter i Koriyama. Toyoo Ide har jobbet på atomkraftverket hele livet. Han savner hjemmet sitt: ”Det er ikke vann eller elektrisitet der nå, men hvis det var det, ville jeg dratt tilbake selv med stråling. Jeg ville dratt i dag. Jeg kan ikke bo i en by full av fremmede.”

Galleri: Japans forbudte sone

Etter katastrofen 11. mars 2011 ble tusenvis av innbyggere rundt det ødelagte Fukushima-atomkraftverket evakuert fra hjemmene sine. Bare fotsporene står igjen, størknet i mudderet. Vi bringer en eksklusiv reportasje fra den radioaktive sonen.

9. desember 2011

Etter katastrofen 11. mars 2011 ble tusenvis av innbyggere rundt det ødelagte Fukushima-atomkraftverket evakuert fra hjemmene sine. Bare fotsporene står igjen, størknet i mudderet. Vi bringer en eksklusiv reportasje fra den radioaktive sonen. Foto: David Guttenfelder.

Noen måneder etter tsunamien begynte det å vokse gress i dette bilvraket.
Politi med beskyttende ansiktsmasker vokter veien som fører inn i sonen ved byen Minami-Soma. På skiltet står det Adgang forbudt.
En gris beveger seg rundt i de øde gatene i byen Namie. Den fant denne matvarebutikken, der den spiste seg mett og tok en lur.
Det var ingen evakueringsplaner for dyr i atomsonen.
To hunder slåss i en øde gate i byen Okuma. I de første dagene av krisen krydde den forbudte sonen av omstreifende kjæledyr og husdyr: kyr, griser, geiter, hunder, katter og til og med strutser. Frivillige redningsfolk gikk utenom politipatruljer og avsperringer og gikk inn for å fange og rense noen av dyrene og returnere dem til eierne sine. Andre dyr ble fôret. Men midt på sommeren hadde mange av dyrene dødd av sult og sykdom.
Et vannskadet fotoalbum funnet ved Fukushimas herjede kyst. På bildene er det barn ikledd fine kimonodrakter til de tradisjonelle seremoniene som feirer barna da de fyller tre, fem og sju år.
Sengene foldes vanligvis sammen og settes i skap hver morgen. Men beboerne hadde ikke tid til å rydde opp denne morgenen. For i all hast ble de – via nyhetssendinger på TV – beordret til å evakuere før daggry 12. mars. Dette soverommet ligger i Okuma mindre enn 5 km fra det katastroferammede atomkraftverket. Embetsmenn i byen har beskyldt energiselskapet Tepco for pliktforsømmelse ved ikke å varsle dem om den kritiske situasjonen.
Evakueringsøvelser er ren rutine i de japanske jordskjelvssonene. Så da det ble alvor i mars, visste skolebarna nøyaktig hva de skulle gjøre – og de regnet med å kunne komme tilbake etter noen få dager. Når har det gått flere måneder siden elevene flyktet. I hyllene ligger ennå de fine skoleveskene av lær, som kan koste over tusen kroner og er alle japanske skoleelevers kjæreste eiendel. De blir trolig aldri hentet igjen.
Bare fotsporene er igjen, størknet i mudderet. Etter katastrofen 11. mars 2011 ble titusener av beboere rundt det ødelagte Fukushima-atomkraftverket evakuert.
En enslig dyreaktivist traver langs kysten av Fukushima. Atomkraftverket ligger på den andre siden av åsen. Selv mange uker etter at andre tsunamirammede områder hadde blitt renset for vrakgods, kunne man ikke sende oppryddingsteam inn i denne sonen pga. strålingsnivået. Noen dyreaktivister trosset forbudet mot å gå inn i sonen selv om overtredelse var forbundet med store bøter, for å hjelpe de kjæle- og husdyrene som ble etterlatt.
I en gymnastikksal i byen Hirono 8. juni i fikk innbyggerne kledd i vernedrakter informasjon før de ble eskortert i buss på et kort besøk til hjemmene sine for å hente noen få mindre eiendeler. (Det var ikke plass i bussen for større ting.) Selv om turene inn i sonen foregikk under streng kontroll, fortalte en embetsmann fra byen at dekontamineringsprosessen etterpå bare bestod i at alt og alle ble vinket gjennom uten videre kontroll for stråling.
74 år gamle Nobuko Sanpei spiser kvelds i pappleiligheten sin på et kongressenter i Koriyama. ”Det var kvelende varmt, så jeg skar et ventilasjonshull”, sier hun. I månedsvis etter atomkatastrofen bodde tusenvis av flyktninger i ”papphus” på kroer, skoler og andre offentlige tilfluktssteder. Nobuko Sanpei har siden flyttet inn i en liten leilighet, men hun lengter etter rismarkene som hun og mannen stelte i Tomioka sør for atomkraftverket.
En av de evakuerte hviler i den midlertidige boligen sin. De trange nødkvarterene gir dem ikke særlig plass til privatliv, og smittefaren ved sykdom er stor. Eldre beboere, som har bodd hele sitt liv i sammensveisede og oversiktlige lokalsamfunn på landet, er ofte lite villige til å flytte inn i midlertidige boliger langt fra venner og familie. Sosialarbeiderne gjør det de kan for å hindre en bølge av kodokushi (ensom død) blant de enslige eldre.
Junko Shimizu pakker jakkene til mannen sin. Hun er på et kort besøk i hjemmet sitt i Namie.
I dette hjemmet innenfor den radioaktive sonen har jordskjelvet knust et bilde av et familiemedlem. I Japan er det vanlig å holde minnene om anene i live ved å ha hengende alvorlige portretter av avdøde patriarker og matriarker. Ofte stirrer de ned på et buddhistisk familiealter der man brenner røkelse og ber for dem. Nå vokter portrettene over de forlatte hjemmene.

Kanskje du er interessert i ...

Les også