De kristne arabernes flukt

Påsken i Jerusalem er ikke for sarte sjeler. Den gamle bydelen, som selv på rolige dager koker av kaos, synes å gå helt amok i dagene opp mot høytiden. Titusenvis av kristne fra hele verden velter inn i byen som en invasjonshær og strømmer nedover de smale gatene og gamle smugene på Via Dolorosa, smertens vei.

De kommer fordi det var der kristendommen begynte. Der, i og omkring Jerusalem, ligger de steinete åsene der Jesus levde, preket og døde. Det var også der tilhengerne senere bad, blødde og kjempet om utfallet av læren hans. Sammen med jødiske konvertitter i hulene i Palestina og Syria var araberne noen av de første som ble forfulgt på grunn av den nye troen, og de første som ble kalt kristne.

Området kalles Levanten, og er det geografiske området som omfatter det som i dag er Syria, Libanon, Jordan, Israel og de palestinske områdene. Det var der det ble bygd hundrevis av kirker og kloster etter at den romerske keiseren Konstantin 1. den store i 313 legaliserte kristendommen og erklærte sin levantinske provins for hellig land. Selv etter at arabiske muslimer erob­ret området i 638, forble det stort sett kristent.

Ironisk nok var det under korstogene (1095–1291) at de kristne araberne innledet den lange retretten mot en minoritetsstatus. Korsfarerne slaktet dem på linje med muslimene, og de ble fanget i kryssilden mellom islam og det kristne Vesten. I dag er de som vokser opp som kristne i Levanten, representanter for en glemt verden, og de bærer med seg den tidlige kristne kirkens intense og jagede sjel. Menighetene deres, som er sammensatt av forskjellige ortodokse, katolske og protestantiske sekter, har de siste 100 årene svunnet inn fra en firedel av befolkningen til ca. 8 %.

Den nåværende generasjonen utvandrer av økonomiske grunner for å slippe unna de voldelige urolighetene i området, eller fordi de har slektninger i Vesten som hjelper dem med å emigrere. Det betyr dessverre at Levanten mister noen av de best utdannede og politisk mest moderate innbyggerne: de menneskene som disse samfunnene har minst råd til å unnvære. Så blant de kristne araberne i Jerusalem hersker det en opp­rømthet i påsken som om de har fått tiltrengt forsterkning etter en lang, ensom kamp.

I en liten leilighet i utkanten av byen er et ungt, kristent, palestinsk par som jeg velger å kalle Lisa og Mark, i ferd med å gjøre familien kampklar. Lisa, som selv fremdeles er kledd i olabukser og T-skjorte, har store problemer med å ta en hvit påskekjole på den halvannet år gamle datteren deres, Nadia. Imens prøver Mark for­gjeves å hindre den tre år gamle sønnen deres, Nate, i å ødelegge et par splitter nye bukser med tilhørende vest som de så vidt har greid å få på ham. Mark er en stor, ilter mann, og han får en irriteret rynke i pannen. Klokken er åtte denne kjølige marsmorgenen, og han svetter allerede.

Det er en ganske spesiell påske, for Mark har for første gang fått lov til å tilbringe den sammen med familien i Jerusalem. Han kommer fra Be­tle­­hem på Vestbredden, så identitetspapirene hans er fra de palestinske myndighetene, og ­Israel må gi ham lov til å dra på besøk. Lisas familie bor i den gamle bydelen i Jerusalem, og hun har israelske identitetspapirer. Selv om Mark og Lisa har vært gift i fem år og har en leilighet i forstedene, kan de ifølge israelsk lov ikke bo under samme tak. Derfor bor Mark hos foreldrene sine i Betlehem. Det er nesten 10 km unna, men det kunne like gjerne vært 100, for Betlehem ligger på den andre siden av en israelsk kontrollpost og den 7 m høye betongsperringen som kalles Muren.

Det er deprimerende at ”80 % av de kristne mennene jeg vokste opp med, har reist til ut­landet for å finne jobb”, sier Mark. Men han forstår godt hvorfor. Han er utdannet sosialarbeider og har søkt alle slags jobber i snart to år. ”Man er omgitt av den enorme muren, og det finnes ikke jobber å få. Det er nesten som et vitenskapelig forsøk. Hvis man holder rotter innesperret i et avstengt rom og gjør rommet mindre og mindre for hver dag samtidig med at man lager nye hindringer og hele tiden endrer reglene, så blir rottene­ helt gale etter at det har gått en stund, og begynner å gå løs på og spise hverandre. Det er bare slik det er.”

Stress er normen for alle som bor i Israel eller i de palestinske områdene. Men de 196 500 kristne araberne av palestinsk og israelsk herkomst som har gått fra 13 % av befolkningen i 1894 til nå under 2 %, befinner seg i en spesielt vanskelig situasjon mellom traumatiserte israelske jøder og ditto palestinske muslimer. Den stadig økende militante atferden har forbindelse til regionale islamske bevegelser som av og til går etter de kristne araberne. I de siste 10 årene ”har det gått fort nedover bakke med de kristne arabernes situasjon”, sier Razek Siriani som jobber for kirkerådet i Midtøsten, MECC, i den syriske byen Aleppo.

”Tallmessig er vi veldig underlegne, og vi er omgitt av sinte og aggressive mennesker.” De kristne i Vesten har gjort alt dette verre, hevder han og gengir dermed mange kristne araberes oppfatning.

”Det skyldes alt det kristne i Vesten med USA i spissen har gjort i øst,” sier han med henvisning til krigene i Irak og Afghanistan, USAs støtte til Israel og Bush-regjeringens trusler om ”systemskifte”. ”For mange muslimer, og ikke minst de fanatiske, er det korstogene om igjen, kristendommens krig mot islam. Og fordi vi er kristne, så ser de oss som fienden.”

Som mange andre kristne arabere har Mark og Lisa en stadig diskusjon om de skal forlate hjemlandet sitt en gang for alle. Mark har en bror i Irland og en i San Diego i California, og han har selv bodd noen år i USA. Han har arbeids- og oppholdstillatelse og jobbet i California da han ble gift med Lisa i Jerusalem i 2004. Hun prøvde å bo i San Diego en stund, men savnet familien sin, så paret flyttet tilbake da de hadde fått Nate.

Det som skjedde 11. september i USA åpnet øynene deres for hvordan amerikanerne så på arabere generelt. ”Amerikanerne har aldri hørt om kristne arabere. De tror at alle arabere er muslimer, det vil si terrorister, og at kristendommen er oppfunnet i Italia eller noe i den retning,” sier Mark.