Nytt vrakfunn: Skipbrudd på diamantkysten

Et gåtefullt gullskip fra 1500-tallet har plutselig dukket opp i en forbudt sone i Afrika.

4. november 2009

Det var en gang på 1500-tallet et portugisisk handelsskip som stevnet ut mot en berømt krydderby i India, lastet med en formue i gull og elfenben. Det kan høres ut som et eventyr, men det er det ikke: Da skipet prøvde å runde sørspissen av Afrika, ble det blåst ut av kurs av en voldsom storm. Flere dager senere forliste det medtatte skipet ved en mystisk, tå-kete kyst der det fantes over 100 millioner karat diamanter; en hån mot sjøfolkenes drømmer om rikdom. Ingen av de skipbrudne kom noen gang hjem igjen.

Den utrolige fortellingen hadde nesten gått tapt for alltid, men så i april 2008 dukket det opp et overraskende funn: et skipsvrak begravd på sandstranden i Sperr-gebiet – gruveselskapet De Beers’ utrolig verdifulle og notorisk forbudte diamantgruve-område nær ved der elven Orange renner ut i Atlanteren i Sør-Namibia. En geolog fra selskapet som jobbet i gruveområdet U-60, kom over noe han først trodde bare var en liten stein formet som en perfekt halvkule. Han tok den opp for å studere den nærmere og så straks at det var en kobberbarre. Et spesielt merke på den forvitrede overflaten viste seg å være et kontrollstempel fra Anton Fugger, en av Europas rikeste finansmenn i renessansen. Barren var av den typen man brukte til å betale for krydder med i Ostindia på første halvdel av 1500-tallet.

Arkeologene fant senere hele 22 tonn av disse kobberbarrene begravd i sanden sammen med kanoner og sverd, elfenben og astrolaber, musketter og ringbrynjer – i alt flere tusen gjenstander. Og gull, naturligvis, i lassevis: over 2000 vakre, tunge mynter – hovedsakelig spanske preget med et portrett av Ferdinand og Isabella, men også enkelte venetianske, mauriske og franske mynter og andre, som f.eks. utsøkte portugisere preget med den portugisiske kong Johan 3.s våpenskjold.

Det er det langt eldste skipsvraket som noen gang er funnet på afrikakysten sør for Sahara – og det mest verdifulle. Verdien i kroner og øre kan man bare gjette på, men ingen av disse skattene har greid å tenne arkeologenes fantasi like mye som selve skipet: en portugisisk ostindiafarer fra 1530-tallet – tiden for de store oppdagelsesreisene – med en intakt last av skatter og handelsvarer som har ligget urørt og ukjent i sanden i nesten 500 år.

”Dette er en uvurderlig mulighet,” sier sjefen for sjøfartsarkeologi i Portugal, Francisco Alves. ”Vi vet så lite om disse store, gamle skipene. Dette er bare det andre som noen gang er gravd ut av arkeologer. Alle de andre skipene som er funnet, har blitt plyndret av skattejegere.”

Skattejegere vil aldri bli et problem her midt i en av verdens best bevoktede diamantgruver på en kyststrekning som til og med i navnet er utilgjengelig – Sperrgebiet – som betyr ”forbudt område” på tysk. Representanter for De Beers og de namibiske myndighetene som driver gruven som et joint venture som kalles Namdeb, suspenderte alle aktivitetene sine rundt funnstedet og tilkalte så et arkeologteam. I noen få, fornøyelige uker gravde disse ut historien i stedet for diamanter.

Det vil ta forskerne flere år å studere alt det materialet som er samlet inn fra Diamantvraket som det har blitt døpt. ”Det er så mye vi ikke vet,” sier portugisiskfødte Filipe Vieira de Castro. Han er koordinator for sjøfartsarkeologi ved Texas A&M University i USA. I over 10 år har han studert portugisiske handelsskip, eller nauer, og har i det siste utviklet datamodeller på bakgrunn av de sparsomme arkeologiske funnene som foreligger. ”Dette vraket vil gi oss ny kunnskap om alt fra formen på skroget, riggingen og hvordan disse skipene utviklet seg over tid, til små hverdagslige ting som f.eks. hvordan man laget mat ombord, og hva folk tok med seg på disse lange reisene.”

En del kyndig detektivarbeid blant de sjeldne manuskriptene og kongelige arkiver i Lisboa har allerede gjort det mulig å koble sammen tilstrekkelig mange biter til å gjenfortelle historien om en sjøreise som er glemt for lengst og om et forsvunnet skip.

Historien begynte en kjølig vårdag i Lisboa – helt nøyaktig fredag 7. mars 1533 – da de store nauene i den årlige India-flåten stolt seilte nedover elven Tejo og ut på den store Atlanteren med vaiende flagg og vimpler og bakken drapert med fargerik silke og fløyel. De var Portugals stolthet, den tidens romferger, på vei ut på en 15 måneder lang odyssé for å ta med seg en formue i pepper og annet krydder tilbake fra fjerntliggende kontinenter. Goa, Cochin, Sofala, Mombasa, Zanzibar, Ternate: Sagnomsuste steder som en gang var like fjerne som stjernene, var nå velkjente havnebyer, og navnene på dem var vanlige på folkemunne takket være portugisernes oppfinnsomhet og avanserte teknologi.

De skipene som stevnet nedover Tejo i 1533, var robuste og sjødyktige. To av dem var helt nye og eid av kongen selv. Det ene av disse var Bom Jesus – den gode Jesus – kapteinen om bord het Dom Francisco de Noronha. Om bord på skipet var det drøyt 300 sjøfolk, soldater, handelsmenn, prester, adelige og slaver.

Det krever detektivarbeid og en god porsjon flaks for å finne fram til navnet på et anonymt, nesten 500 år gammelt skipsvrak som helt uventet har dukket opp i et strandområde langt, langt borte – og særlig hvis det virker sannsynlig at det er et vrak fra begynnelsen av det portugisiske imperiet. Det spanske imperiet har etterlatt seg hele berg av sjøfartsopptegnelser i sitt kjølvann, men i november 1755 ble Lisboa rammet av et katastrofalt jordskjelv etterfulgt av en tsunami og branner som nesten utslettet byen og rev bygningen Casa da India, og det meste av Portugals dyrebare landkart, sjøkart og sjøfartsopptegnelser ble borte et eller annet sted i elven Tejo.

”Det etterlot et kjempehull i historien vår,” sier marinarkeologen Alexandre Monteiro ved det portugisiske kulturdepartementet. ”Uten India-arkivene må vi bruke andre, mer oppfinnsomme metoder til å finne opplysninger.”

I dette tilfellet kom det et avgjørende spor fra de myntene som det ble funnet så mange av på vraket – særlig de vakre og sjeldne portugaløserne, som avbilder kong Johan 3. Disse ble bare preget i noen få år, fra 1525 til 1538, før de ble kalt tilbake, smeltet om og deretter aldri sendt tilbake i sirkulasjon. Funnet av så mange skinnende nye portugaløsere i vraket tyder på at skipet seilte ut i løpet av denne 13 år lange perioden. Dessuten tyder alle kobberbarrene på at skipet var på vei til India for å kjøpe krydder – og ikke på vei hjem.

Selv om alle Casa da Indias opptegnelser for lengst er borte, finnes det fremdeles noen fascinerende små rester på biblioteker og i arkiver som overlevde jordskjelvet i 1755. Blant dem er Relações das Armadas, de såkalte flåteberetningene. En grundig gjennomgang av de mest fullstendige beretningene viser at 21 skip forsvant på vei til India i perioden 1525–1600. Bare et av disse gikk ned i nærheten av Namibia: Bom Jesus, som seilte ut i 1533 og ”forsvant under rundingen av Kapp Det Gode Håp”.

Et annet interessant spor i retning av Bom Jesus kommer fra et brev som Alexandre Monteiro har gravd fram fra de kongelige arkivene. Brevet er datert 13. februar 1533. Det avslører at kong Johan nettopp hadde sendt en ridder til Sevilla i Spania for å hente gull til en verdi av 20 000 crusadoer (en gammel portugisisk mynt med et kors på baksiden) fra et konsortium av forretningsfolk som hadde investert i den flåten som akkurat skulle reise til India – og som bl.a. omfattet Bom Jesus. Arkeologene var forundret over den enorme mengden av spanske mynter som ble funnet i forbindelse med vraket – ca. 70 % av gullmyntene var excellenter, noe som er uventet om bord på et portugisisk skip. ”Dette brevet kunne være forklaringen på det,” sier Alexandre Monteiro. ”Det kan se ut som spanske investorer hadde en uvanlig stor andel i denne flåten fra 1533.”

Et sjeldent bokverk fra 1500-tallet som heter Memória das Armadas gir oss også et interessant glimt av Bom Jesus. Boken, som er en minneutgivelse, en slags oppslagsbok fra renessansen, inneholder illustrasjoner av samtlige flåter som seilte til India hvert år etter at Vasco da Gama hadde vist veien i 1497. Blant illustrasjonene fra 1533 er en vignett av to master med full seilføring som forsvinner i bølgene, og teksten ”Bom Jesus” sammen med en ganske enkel etterskrift: perdido – tapt.

Men hva skjedde egentlig? Det later til at den første flåten fra 1533 ble rammet av en enorm storm, og skipene ble spredt for alle vinder ca. fire måneder etter den storslåtte utseilingen fra Lisboa. Opplysningene er mangelfulle. En beskrivelse av reisen forfattet av kaptein Dom João Pereira, flåtens øverstbefalende, har gått tapt. Alt som er igjen, er en bekreftelse fra en fullmektig på at rapporten var mottatt, og en anmerkning om at Bom Jesus forsvant i en storm et sted utenfor Kapp det gode håp. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva som skjedde deretter: Det stormherjede skipet ble fanget av de sterke vindene og strømmen som går langs sørvestkysten av Afrika, og drev hjelpeløst flere hundre kilometer nordover. Da den forblåste krattveksten i Namibørkenen kom til syne, traff den dødsdømte nauen et skjær ca. 140 m fra kysten. Ved det voldsomme sammenstøtet brakk en stor del av akterenden på skipet slik at tonnevis av kobberbarrer veltet ut i havet, og Bom Jesus ble sendt i graven.

SPOL TIDEN fem århundrer fram til en marinarkeologisk utgraving som føles en anelse surrealistisk. En gruppe forskere med hatter og innsmurt med solkrem er i ferd med å grave ut et skip som ligger ca. 6 m under havflaten.

Atlanteren holdes tilbake av et massivt dike som lekker litt i bunnen. Overvåkningskameraer er plassert rundt langs hele kanten av utgravingen – en påminnelse om at dette fremdeles er en diamantgruve. Og en verdifull en også, der det fort kan finnes løse diamanter i den sanden som arkeologene børster vekk.

”Hadde det ikke vært for kobberbarrene som tynger ned alt dette, så ville det ikke ha vært noe å finne her,” sier Bruno Werz. Han er direktør for Instituttet for sjøfartsarkeologi i Det sørlige Afrika, og de ble tilkalt fra Cape Town for å hjelpe til med utgravingen. ”Fem århundrer med storm og bølger ville ha skylt bort alt.”

Bruno Werz og et forskerteam har gransket vraket og målt opp, fotografert og skannet funnstedet millimeter for millimeter med en avansert, tredimensjonal laserskanner. De forsøker bl.a. å få oversikt over de siste opprivende øyeblikkene om bord på skipet – de forvridde restene av skroget og bakken og et virvar av sammenfiltrede seil, rundholter og rigging som fløt i dønningene mens skipet drev nordover med strømmen og trolig falt fra hverandre underveis. Gruvearbeidere fant en enorm takkelblokk over 4 km lenger oppe langs kysten. Og hva med folkene om bord? Dom Francisco de Noronha og de andre?

”En vinterstorm langs denne kysten er ikke noe å spøke med,” sier arkeologen Dieter Noli, som er ansatt som arkeolog i diamantgruven. Han har bodd og jobbet langs denne delen av Namibørkenen i over 10 år. ”Det har vært motbydelig til tider, med vindkast på over 125 km/t og en enorm brenning. Det må ha vært nesten umulig å komme i land. Men hvis stormen på den annen side allerede hadde løyet, og skipet hadde rullet mot land på en av disse stille tåkete dagene som vi også har her, ja, da åpner det seg alle slags interessante muligheter.” Det er mulig at det var det som skjedde. Funnet av noen tåknokler i en sko som lå fastklemt under en masse planker, tyder på at minst et menneske ikke overlevde, men det er den eneste levningen etter mennesker som er funnet ved vraket. Og bare noen få personlige eiendeler ble funnet blant gjenstandene. Disse kjensgjerningene har fått arkeologene til å anta at mange, om ikke de fleste, kom seg i land selv om skipet ble knust i brenningen.

Og hva skjedde etterpå? Dette er et av de mest ugjestmilde stedene i verden, en ubebodd ørken med sand og kratt som strekker seg over hundrevis av kilometer. Det var vinter. Sjøfolkene frøs og var våte, utmattet og forlatt. Det fantes ikke håp om å bli reddet eller funnet, for ingen i den store verden utenfor visste at de var i live, eller hvor de skulle lete. Det var heller ikke sannsynlig at et skip helt tilfeldig skulle komme forbi, for de befant seg langt fra handelsrutene. Sjansen for å komme tilbake til Portugal var lik null – besetningen kunne like godt ha strandet på Mars.

Likevel trenger det ikke å ha gått helt galt for de skipbrudne, sier Dieter Noli. Elven Orange lå bare 25 km sør for vraket, og sjøfolkene hadde kanskje lagt merke til den planteveksten som ferskvannet i elven gav næring til da de drev forbi elvemunningen. Mat var det også rikelig av: det fantes både skalldyr, havfuglegg og massevis av snegler i ørkenen.

Dessuten kunne portugiserne ha møtt de lokale ekspertene på overlevelse. Vinteren var den årstiden da jegerne og samlerne som i dag går under betegnelsen buskmenn, dro nordover langs denne kysten i håp om å finne døde sørlige retthvaler som nå og da driver i land der.

Hvordan portugiserne ville ha klart seg i et slikt møte ville ha vært opp til dem selv, mener Dieter Noli. ”Hvis de var kloke nok til å prøve å handle i stedet for å ta for seg, er det god grunn til å tro at alle kunne kommet godt ut av det med hverandre. De få små gruppene av jegere og samlere langs elven trengte ikke å kjempe med andre om mat og ved, og derfor hadde de ingen grunn til å være aggressive overfor de nyankomne. Tvert imot kunne en stor, muskuløs, portugisisk dom godt bli betraktet som et godt emne for en svigersønn.”

Uansett hva som ble deres skjebne, hadde de overlevende fra Bom Jesus ikke ante at bønnene deres før avseilingen fra Lisboa hadde blitt hørt med en utsøkt ironi. De hadde dratt ut på en lang reise på jakt etter rikdom med løfter om å donere altere og ikoner mot å få hell og lykke. Og nå var de her, ført i land på en kyst med ufattelige rikdommer – en 300 km lang ørken som var så utrolig rik på diamanter at en oppdager som heter Ernst Reuning på begynnelsen av 1900-tallet inngikk et veddemål med en reiseledsager om hvor lang tid det ville ta å fylle et tinnkrus med edelstener funnet løse i sanden. Det tok hele 10 minutter.

Gjennom flere årtusen hadde den store elven tatt millioner, ja kanskje milliarder av diamanter med seg fra forekomster som lå helt opptil 2735 km inne i landet. Bare de hardeste, mest funklende steinene i edelstenkvalitet, hvorav noen var på flere hundre karat, overlevde turen. De ble skylt ut i Atlanteren ved munningen av elven og opp langs kysten av den samme iskalde strømmen som en dag skulle føre Bom Jesus til sitt siste hvilested.

Kanskje du er interessert i ...

Les også