De tusen buddhaers huler

I en oase på Silkeveien har en prektig skatt vært gjemt og glemt i ørkensanden i over 600 år.

19. juli 2010 av Brook Larmer

Skjelettene lå i hauger i sanden som tydelige veivisere. For buddhistmunken Xuanzang, som reiste langs Silkeveien i 629 e.Kr., var de blekede knoklene en advarsel om de farene som lurte på verdens viktigste handelsvei. Virvlende sandstormer i ørkenen vest for den ytterste grensen til det kinesiske riket hadde gjort munken desorientert og ført ham på sammenbruddets rand. Varmedisen spilte øynene hans et puss og torturerte ham med syner av truende hærer på fjerne sanddyner. Men enda mer fryktinngytende var bandittene som slo ned på karavanene med sverd og tok lasten deres – silke, te og keramikk på vei vest til hoffene i Persia og ved Middelhavet, og gull, edelstener og hester på vei østover til en av verdens største byer: Tang-dynastiets hovedstad Chang’an.

Det som drev Xuanzang videre – fortalte han senere i sin reiseskildring – var noe annet av verdi som han fraktet med seg på Silkeveien: selve buddhismen. Andre religioner hadde bredt seg langs den samme ruten – manikeisme, kristendom, zoroastrisme og senere islam – men ingen fikk så stor innflytelse på Kina som buddhismen, som spredte seg fra India en gang i de første tre hundre årene etter Kristus. De buddhistiske tekstene som Xuanzang tok med seg fra India og brukte de neste tjue årene på å studere og oversette, skulle bli grunnlaget for den kinesiske buddhismen og sette fart i utbredelsen av religionen.

Mot slutten av sin 16 år lange reise stoppet munken opp i den blomstrende oasen Dunhuang på Silkeveien, der strømmer av folk og kulturer krysset hverandre og var i ferd med å legge grunnen for et av den buddhistiske verdens store underverk: hulene i Mogao.

Ca. 19 km sørøst for Dunhuang står det en halvsirkel av fjell mellom sanddynene. Bergnabbene reiser seg over 30 m opp over et elveleie med popler på begge sider. På midten av det 7. århundrede hadde den 1,5 km lange bergveggen blitt gjennomhullet av hundrevis av grotter. Det var der pilegrimer kom for å be for sin sikkerhet gjennom den fryktede Taklimakan-ørkenen – eller som i Xuanzangs tilfelle å takke for en vel overstått reise.

Inne i hulene var den ensformige livløsheten i ørkenen byttet ut med en overdådighet av farger og figurer. Tusenvis av buddhaer i alle tenkelige nyanser strålte fra grotteveggene iført klær som glitret av importert gull. Apsaraser (himmelnymfer) og himmelske musikere svevde oppe i takene i florlette, blå drakter av lapislasuli som nesten var for sarte til å være malt av menneskehånd. Sammen med luftige avbildninger av nirvana var det også mer jordnære detaljer som alle reisende på Silkeveien visste om: sentralasiatiske kjøpmenn med lange neser og myke hatter, værbitte indiske munker i hvite kjortler, kinesiske bønder på åkeren. I den hulen som er datert til å være eldst (fra år 538), kunne Xuanzang også se igjen bandittene – men i denne utgaven hadde de blitt tatt til fange, blindet og til slutt omvendt til buddhismen.

Da Xuanzang reiste gjennom Dunhuang, kunne han ikke vite at oversettelsen hans av de buddhistiske sutraene ville inspirere kunstnerne i Mogao i århundrer framover. Han kunne heller ikke vite at arbeidet hans ville føre til at grottene ble gjenoppdaget over 1200 år senere, plyndret og til slutt fredet. Alt det munken kunne se, var at den buddhistiske troen allerede var under forandring der i utkanten av riket med hvert penselstrøk som ble malt i mørket.

Kanskje du er interessert i ...

Les også