Angkors fantastiske vanningssystem

Et av Angkors helligste steder ligger høyt oppe i Kulenfjellene, der de to elvene Puok og Siem Reap har sitt utspring. På bunnen av en liten bekk kan man i det klare vannet se rekke etter rekke av ca. 15 cm brede, runde forhøyninger som er hogd ut i den mørke sandsteinen på bunnen av den lille elven. Det er slitte lingaer, sylindriske steinskulpturer som representerer essensen av hinduguden Shiva. Lingaene fører som en vei videre til en annen skulptur i elveleiet: en 1 m bred firkant med tykke vegger og en smal åpning. Det er en yoni, et symbol på hinduenes livskilde.

22. desember 2009

Et av Angkors helligste steder ligger høyt oppe i Kulenfjellene, der de to elvene Puok og Siem Reap har sitt utspring. På bunnen av en liten bekk kan man i det klare vannet se rekke etter rekke av ca. 15 cm brede, runde forhøyninger som er hogd ut i den mørke sandsteinen på bunnen av den lille elven. Det er slitte lingaer, sylindriske steinskulpturer som representerer essensen av hinduguden Shiva. Lingaene fører som en vei videre til en annen skulptur i elveleiet: en 1 m bred firkant med tykke vegger og en smal åpning. Det er en yoni, et symbol på hinduenes livskilde.

Det var dit Angkors yppersteprester søkte for å takke gudene for at de forsynte riket med det de trengte for å leve. Etter en kort spasertur oppover elven kommer man til en naturlig sandsteinsbro som har gitt navn til dette hellige stedet Kbal Spean – khmer for ”brohode”. Vannet bruser gjennom en kløft og spruter opp på en motstående fjellvegg der Vishnu sitter med beina i kors og mediterer på et opprørt hav; fra navlen hans spirer en lotusbærende Brahma. Oppe i Kulenfjellene kan de gamle gudene nyte uendelige drikkofre i form av rennende vann.

Angkor blomstret fordi herskerne der var i stand til å tøyle vannmassene som fosset ned fra Kulenfjellene under monsuntiden. Siden Jayavarman 2. la fundamentet til kongeriket på begynnelsen av 800-tallet, var rikets vekst avhengig av at rismarkene gav gode avlinger. I hele Sør-Asia var det kanskje bare de gamle byene Anuradhapura og Polonnaruwa på Sri Lanka med sine berømte reservoarer som kunne måle seg med Angkors evne til å sikre en stabil vannforsyning.

Den påliteligheten krevde noen formidable ingeniørmessige bedrifter, blant annet et reservoar som kalles Vestlige baray, som er 8 km langt og 2,2 km bredt. For å bygge dette tredje og mest avanserte av Angkors store reservoarer for tusen år siden har det muligens krevd oppimot 200 000 khmerarbeidere for å grave 12 millioner m3 jord til demningene, som var 90 m brede og tre etasjer høye. Ennå i dag får det rektangulære reservoaret, eller barayen, tilført vann som er omledet fra Siem Reap-elven.

Den første som innså omfanget av Angkors vannreguleringssystem, var arkeologen Bernard-Philippe Groslier fra Det franske instituttet for asiastudier (EFEO). I en skjellsettende avhandling fra 1979 beskrev han Angkor som en ”hydraulisk by”, der de store barayene hadde to funksjoner: å symbolisere urhavet i den hinduistiske skapelsesmyten og vanne rismarkene. En tese han aldri fikk mulighet til å følge opp. Borgerkrigen i Kambodsja, Røde Khmers brutale styre og vietnamesiske styrkers fortrengning av regimet i 1979 stengte adgangen til Angkor i tjue år. Etter at de vietnamesiske troppene trakk seg tilbake kastet røvere seg over Angkor, der de stjal statuer og til og med plukket ned basrelieffer.

Da arkitekt og arkeolog Christophe Pottier gjenåpnet EFEOs forskningsstasjon i Angkor i 1992, var det aller viktigste å hjelpe Kambodsja med å restaurere de forfalne og plyndrede templene. Men Christophe Pottier var tiltrukket av den ville naturen utenfor tempelmurene. I månedsvis trålet han gjennom den sørlige halvdelen av Angkor-området og kartla hittil skjulte nedgravde hus og helligdommer nær kunstige dammer som ble kalt vanntanker. (Fortsatt lovløshet hindret arkeologen i å kartlegge den nordlige delen.) I 2000 fikk Ronald Fletcher og kollegaen Damian Evans så tak i i NASAs radarbilder av Angkor. Det var en åpenbaring: Forskerteamet ved University of Sydney fant i samarbeid med EFEO og APSARA – de kambodsjanske myndighetene som forvalter Angkor – spor av mange flere boplasser, kanaler og vanntanker, særlig i Angkors mer utilgjengelige områder. Donald Cooneys ultralette fly har hjulpet Ronald Fletcher og Christophe Pottier, som nå er meddirektør i Greater Angkor Project, med å studere trekkene på nært hold. Det mest avgjørende var at de fant tilløp og utløp til barayene og dermed satte punktum for en diskusjon utløst av Bernard-Philippe Grosliers avhandling om hvorvidt de enorme reservoarene alene ble brukt til religiøse ritualer eller til kunstig vanning. Svaret er begge deler.

Forskerne var forbauset over det ambisjonsnivået som Angkors ingeniører la for dagen. ”Vi forstod plutselig at hele landskapet i området ved Angkor er kunstig,” sier Ronald Fletcher. Arbeidslagene anla opp gjennom århundrene hundrevis av kilometer med kanaler og diker som utnyttet de hårfine forskjellene i terrengets naturlige fall til å lede vann fra elvene Puok, Roluos og Siem Reap ned til barayene. Under sommermonsunen sørget overløpsrenner for å kanalisere bort overskuddsvannet. Når regnet løyet av i oktober eller november, ble det oppsamlede vannet tilført markene gjennom overrislingskanaler. Barayene kan også ha vært med på å bevare jordfuktigheten ved å la vannet sive ned i bakken. På de omkringliggende markene vil overflatefordampingen ha trukket grunnvannet opp til avlingene. ”Det var et utrolig sinnrikt system,” sier Roland Fletcher.

Vannreguleringssystemet kan ha vært det som gjorde forskjellen mellom middelmådighet og storhet. Kongeriket dyrket oftest risen sin på oppdemmede marker som ellers ville ha vært avhengige av monsunen eller den årstidsbestemte flo og fjæren på Tonle Sap-elvesletten. Kunstig vanning gjorde avlingene bedre. I et dårlig monsunår kan systemet også ha forsynt innbyggerne med overlevelsesrasjoner, sier Ronald Fletcher. Og evnen til å lede om og demme opp vannet må ha gitt en grad av vern mot oversvømmelser. Mens andre kongeriker i Sør-øst-Asia kjempet med for mye eller for lite vann, må Angkors vannsystem ha vært ”et utrolig verdifullt strategisk aktivum”, sier han.

Derfor ble Ronald Fletcher forundret da forskerteamet hans avdekket en uvanlig struktur – et stort byggverk i vanningsanlegget – og oppdaget at det hadde blitt nedlagt, tilsynelatende av Angkors egne ingeniører.

Kanskje du er interessert i ...

Les også