Angkors endelikt

Det er middagstid en junidag ca. 16 km nord for Angkor Vat, og på bunnen av den mudrete, 4 m lange grøften er det ikke noen beskyttelse mot solen. Roland Fletcher ser ut som om han skal til å kaste seg ut i et lengre foredrag om de rødgrå steinblokkene som forskerne har gravd ut. I stedet sukker han: ”Dette er helt fantastisk!”

22. desember 2009

Det er middagstid en junidag ca. 16 km nord for Angkor Vat, og på bunnen av den mudrete, 4 m lange grøften er det ikke noen beskyttelse mot solen. Roland Fletcher ser ut som om han skal til å kaste seg ut i et lengre foredrag om de rødgrå steinblokkene som forskerne har gravd ut. I stedet sukker han: ”Dette er helt fantastisk!”

Steinblokkene passer perfekt sammen og er hogd ut i lateritt, et formbart, jernholdig jordlag som herder når det utsettes for oksygen. Da Ronald Fletcher og Christophe Pottier for et par år siden fant den første delen av byggverket, trodde de at det var restene av en liten sluseport.

”Det har forvandlet seg til en kjempe,” sier han. Blokkene er rester av et overløp tvers over en skrånende demning som kan ha vært like lang som en fotballbane. Mens Angkor blomstret på slutten av 800-tallet, gravde ingeniører en lang kanal som endret løpet til Siem Reap-elven og ledet vannet sørover til den nyoppførte Østlige baray, et reservoar som var nesten like stort som den senere Vestlige baray. Demningen, som var anlagt i elven, ledet vannet ut i kanalen. Men en del av den voldsomme konstruksjonen kan også ha fungert som overløpsdemning under voldsomme regnskyll, slik at vannet rant over den lave strukturen og strømmet ned i det tidligere elveleiet.

Ruinene av overløpet er et viktig vitnesbyrd om den evige kampen som utspilte seg mens generasjoner av khmeringeniører forsøkte å tøyle et vannreguleringssystem som ble stadig mer sammensatt og uregjerlig. ”De har nok brukt mesteparten av livene sine på å utbedre det,” sier Ronald Fletcher. Noen av blokkene i demningen ligger hulter til bulter; hele partier av murverket mangler. ”Den logiske forklaringen er at demningen brøt sammen,” sier Ronald Fletcher. Kanskje åt elven seg inn i den slik at den gradvis ble svekket. Kanskje ble den skylt bort av en enorm flodbølge, slike som vi opplever en gang hvert femte århundre. Deretter rev khmerene mesteparten av det igjenværende murverket og brukte steinene til andre formål.

Et annet tegn på at systemet hadde begynt å svikte, stammer fra en dam ved Mebon-tempelet i vest. Det ligger på en øy midt i Vestlige baray. Pollenkorn som er bevart i mudderet, viser at det vokste lotus og andre vannplanter i barayen helt til begynnelsen av 1200-tallet. Så dukker det opp nye pollentyper fra arter som bregner, som foretrekker myr eller tørr jord. Midt i Angkors storhetstid ser det ut som et av reservoarene i en periode tørket helt ut. ”Noe gikk galt tidligere enn vi trodde,” sier pollenekspert Daniel Penny ved Greater Angkor Project.

Forringelser av vannreguleringssystemet må ha gjort Angkor sårbar overfor et naturfenomen som ingen av datidens ingeniører kunne ha forutsett. Fra 1300-tallet opplevde Europa noen århundrer med uforutsigbart vær som var kjennetegnet av tøffe vintre og kjølige somrer. Inntil nylig var det bare få opplysninger om hvordan det var i andre deler av verden i denne perioden som kalles den lille istiden. Nå later det til at også Sørøst-Asia opplevde klimaforandringer.

Omkring Angkor varer sommermonsunen som regel fra mai til oktober og avgir nesten 90 % av den årlige nedbøren i området. Monsunens pålitelighet er avgjørende for alt liv, også menneskets. For å kartlegge tidligere tiders monsunmønstre drog Brendan Buckley fra Lamont-Doherty Earth Observatory i New York inn i skogene i Sørøst-Asia på jakt etter trær med årringer. Han og kollegene hans visste godt at det ikke ville bli lett: De fleste av tresortene i regionen har ikke tydelige årringer, eller også dannes de ikke for hvert år. Flere ekspedisjoner gav bonus i form av en samling tresorter som lever lenge, bl.a. teak og den sjeldne fujiansypressen. Noen av de fujiansypressene de registrerte, er 900 år gamle og har overlevd både Angkors storhet og fall.

Fujiansypressene fortalte en forbausende historie. Flere serier med innsnevrede vekstringer viste at trærne hadde vært utsatt for en rekke voldsomme tørkeperioder fra 1362 til 1392 og igjen i perioden fra 1415 til 1440. I disse periodene har monsunen vært svak eller forsinket, og i noen av årene har den kanskje til og med uteblitt helt. I andre perioder feide voldsomme monsuner over regionen.

For et vaklende rike kan ekstreme værforhold ha blitt nådestøtet. Ut fra den uttørkede Vestlige baray å dømme hadde Angkors vannsystem allerede begynt å skrante flere tiår tidligere. ”Vi vet ikke hvorfor systemet ikke hadde full yteevne – det er en gåte,” sier Daniel Penny. ”Men det betyr at Angkor ikke hadde noe fett å tære på. Byen var mer sårbar overfor tørke enn noen gang før i sin historie.” Strenge og langvarige tørkeperioder avbrutt av skybruddlignende regn ”ville ha ødelagt vannreguleringssystemet”, sier Ronald Fletcher.

”Likevel”, sier Daniel Penny, ”så handler det jo ikke om at stedet holdt på å bli omdannet til ørken”. Folk på Tonle Sap-elvesletten sør for hovedtemplene ville ha vært beskyttet mot de verste følgene. Tonle Sap har et elveløp fra Mekong, som igjen har sitt utspring i de tibetanske breområdene, som stort sett ville ha vært upåvirket av et endret monsunmønster. Uansett hvor flinke khmeringeniørene var, så kunne de likevel ikke avhjelpe tørken i nord ved å lede vann fra Tonle Sap mot hellingen i landskapet. Tyngdekraften var deres eneste pumpe.

Hvis beboerne nord i Angkor sultet mens andre deler av byen hadde gode risavlinger, ville det gi grobunn for alvorlig sosial uro. ”Når befolkningstallet overstiger jordens yteevne, blir det ofte bråk,” sier antropolog Michael Coe ved Yale University. ”Det fører uvegerlig til et kulturelt sammenbrudd.” En underernært hær som preges av indre splid, ville ha gjort byen sårbar for angrep. Og det var jo akkurat mot slutten av den andre voldsomme tørkeperioden at Ayutthaya invaderte Angkor og avsatte khmerkongen fra tronen.

Legger man de nye politiske og religiøse vindene, som allerede blåste over kongeriket, sammen med de kaotiske klimaforholdene, var Angkors skjebne beseglet, sier Ronald Fletcher. ”Verden utenfor Angkor var under forandring. Samfunnet var på vei videre. Det ville ha vært et under hvis Angkor hadde bestått.”

Khmerriket er ikke den første sivilisasjonen som har blitt felt av klimaforandringer. Flere århundrer tidligere, mens Angkor var på vei fram, ble mayaenes bystater i Mexico og Mellom-Amerika borte på den andre siden av kloden underminert av tilsvarende klimaendringer. Mange forskere mener nå at mayaene bukket under for overbefolkning og utpining av miljøet etter tre harde tørkeperioder på 800-tallet. ”Det var i bunn og grunn det samme som skjedde for Angkor,” sier Michael Coe.

Kanskje er nåtidens samfunn nødt til å forberede seg på lignende klimatiske utfordringer. Ifølge Brendan Buckley var det høyst sannsynlig hav-atmosfære-fenomenet El Niños intense og vedvarende oppvarming av overflatevannet i de sentrale og østlige delene av det tropiske Stillehavet som utløste de voldsomme tørkeperiodene i Angkor. Det diskuteres nå blant vitenskapsfolk om menneskeskapte klimaendringer vil utløse en kraftigere El Niño, men årringene på de vietnamesiske trærne viser at selv de naturlige svingnigene i Stillehavet kan utløse en katastrofe.

Angkors endelikt er en alvorlig leksjon i den menneskelige oppfinnsomhetens begrensninger. Khmerene hadde omformet sin verden – en monumental investering som det ville ha vært vondt å oppgi for kongerikets regenter. ”Angkors hydrauliske system var et utrolig maskineri, en vidunderlig mekanisme til å regulere verden med,” sier Ronald Fletcher. Det lyktes ingeniørene å holde sivilisasjonens flaggskip flytende i 600 år – inntil de til slutt ble overmannet av større krefter.

Kanskje du er interessert i ...

Les også