Fingal's Cave

Fingal var krigeren i et heltekvad som skotten James Macpherson hevdet at han hadde oversatt fra vers skrevet av en gammel gælisk skald som het Ossian – Storbritannias svar på Homer. Kvadet, som vakte den mytologiske fortiden til live (og som skulle vise seg stort sett å være James Mac­phersons eget verk), tente en romantisk flamme av de tåkete landskapene langt mot nord.

Inngangen til Fingal’s Cave er over seks ­etasjer høy, og bølgebruset gir gjenlyd mellom søylene i grotten, som er ca. 70 m dyp. ”Sammenlignet med dette, hva er så de katedralene og palassene som menneskene har bygd?”, spurte Joseph Banks. I virkeligheten hadde engelskmannen slett ikke oppdaget noe nytt. De gælisktalende øyboerne visste godt hvordan lyden fra bølgene runget i grotten, som de kalte Uamh Binn, den ”melodiøse grotten”. Men Joseph Banks’ anseelse førte til at beretningen hans fikk stor oppmerksomhet, og ved å koble det geologiske underverket sammen med de populære Ossian-diktene var han med på å gjøre grotten til et av de stedene man bare må oppleve.

Tidspunktet var helt riktig. Illustrerte reisebøker ble billigere etter hvert som holdbare trykkplater av stål erstattet de mykere kobberplatene, så det ble mulig å trykke større opp­lag. Nye veier og dampskipsruter gjorde det lettere å reise til øyene. Under napoleons­krigene var det nærmest umulig for briter å reise på det europeiske fastlandet, men Hebridene var eksotiske – og tilgjengelige hvis man var utstyrt med en viss eventyrlyst.

Den tyske komponisten Felix Mendelssohn og ledsageren hans, Karl Klingemann, besøkte Fingal’s Cave sommeren 1829. Hebridene gjorde et ”utrolig” inntrykk på den unge musikeren, skrev han til familien sin i Berlin. Den 8. august seilte de to fra Mull til Staffa. De hadde sett grotten ”i alle bildebøkene”, skrev Karl Klingemann, men virkeligheten kunne likevel overraske: ”Det har aldri strømmet et grønnere bølgebrus inn i en mer underlig grotte. De mange søylene får grotten til å se ut som innsiden på et utrolig stort orgel, svart og rungende, aldeles formålsløst og helt alene med det store grå havet innenfor og utenfor”. I konsertouverturen Hebridene, som Felix Mendelssohn begynte på under turen, skapte han det som musikkhistoriker R. Larry Todd kaller ”romantisk lydmaleri på sitt beste”.

Havet var ikke i det samarbeidsvillige hjørnet en dag i august 1831, da den berømte engelske kunstmaleren J.M.W. Turner gikk om bord på et skip til Fingal’s Cave. ”Det er verken særlig behagelig eller trygt når bølgene ruller direkte inn,” skrev Turner. Dampskipet Maid of Morven kunne ikke sette passasjerene i land, så noen få dristige sjeler, deriblant Turner, seilte bort til huleinngangen med en liten losbåt og hoppet fra dekket over på de glatte steinene. På det maleriet som dokumenterer Turners­ dramatiske sjøreise, kan man nesten ikke se grotten og de store basaltsøylene. Lerretet er fullt av opprørte bølger og hvitglødende himmel, og skipet stamper i sjøen, men holder nesten på å tape for elementene.

• Forrige Side 3 av 4 Neste