Mammutungen fra tundraen

Etter 40 000 år i isen dukker en stort sett intakt mammut frem.

9. november 2009 av Tom Mueller

En mors tap

Mammutflokken nærmer seg den strie elva. En unge holder seg i morens kjempestore bein og stryker nå og da de lange, skinnende hårene på dem med snabelen. Himmelen er blå, og en tørr vind suser gjennom gresset som bølger som et hav over den 18 000 km brede steppen som brer seg over hele istidsverdenen i nord. En lang vinter er over; fuglesang og duften av fet, fuktig leirjord fyller luften.

Varmen fra solen gjør kanskje moren uoppmerksom, og et lite øyeblikk glemmer hun å holde øye med ungen. Den spede ungen tar seg nedover mot vannet. Den snubler på den glatte elvebredden og glir ned i en blanding av leire, sand og kaldt smeltevann. Den kjemper for å komme fri, men hver bevegelse trekker den lenger ned. Mudderet trenger inn i munnen, snabelen, øynene. Ute av stand til å orientere seg gisper den etter luft, men får i stedet en munnfull av gjørme. Ungen hoster og harker, og grepet av panikk utstøter den et forferdelig, skingrende hyl som får moren til å komme løpende. Ungen puster inn av all kraft og suger dermed mudderet dypt ned i lungene, slik at de forsegles. Da moren kommer bort til bredden, har ungen sunket halvveis ned i den iskalde gjørmen og plasker hjelpeløst før den går over i sjokktilstand. Moren brøler og vandrer hvileløst fram og tilbake på elvebredden, noe som gjør at resten av flokken kommer til. Mens de ser på, synker ungen under overflaten.

Oppdagelsen

En maimorgen i 2007 på Jamal-halvøya i det nordvestlige Sibir står reinsdyrgjeteren Juri Khudi sammen med tre av sønnene sine på en sandbanke ved elven Juribej og holder rådslagning over et lite kadaver. Selv om de aldri før har sett et slikt dyr, kjenner de til det fra de mytene som folket deres – nenetsfolket – synger om på mørke vinterkvelder i hyttene sine. Dette er en baby-mammut; et dyr som ifølge nenetsfolket vandrer i det frosne mørket i underverdenen drevet av underverdenens guder på samme måte som nenetsfolket driver reinsdyr over tundraen. Juri Khudi har sett mange mammutstøttenner med de honningfargede, buede skaftene, for folket hans finner dem hver sommer. Men han har aldri sett et helt dyr, og i hvert fall ikke et som er så utrolig godt bevart. Bortsett fra det manglende håret og tåneglene er det helt intakt.

Juri Khudi er urolig. Han har en følelse av at det er en viktig oppdagelse, en som andre burde informeres om. Men han nekter å ta på dyret fordi nenetsfolket tror at mammuter varsler ulykke. Noen sier til og med at folk som finner en mammut, er utsett til en tidlig død. Gjeteren lover seg selv å formilde underverdenens makter ved å ofre en reinsdyrkalv og litt vodka. Men først reiser han 240 km sørover til den lille byen Jar Sale for å søke råd hos sin gamle venn Kirill Serotetto, som vet mer om verden utenfor. Kirill Serotetto lytter til historien hans og tar ham med til den lokale museumsdirektøren, som overtaler myndighetene til å fly Juri Khudi og Kirill Serotetto tilbake til elven Juribej med helikopter. Men da de kommer til sandbanken, har mammuten forsvunnet.

Kan og bør vi klone en mammut?

I National Geographic nummer 5, 2009 kan du lese mer om funnet av Ljuba og om vurderingene om hvorvidt vi kan klone en mammut ut fra påvist DNA - og om vi bør gjøre det. Bladet kan bestilles her.

Kanskje du er interessert i ...

Les også