Ensomme George er død

Den over hundre år gamle kjempeskilpadden Ensomme George, som kanskje var best kjent for sin motvilje mot å pare seg, var den siste i sitt slag.

Kjempeskilpadden Ensomme George ses her på Darwin-forskningsstasjonen på Galápagosøyene.
Pete Oxford, Minden Pictures/Corbis
Kjempeskilpadden Ensomme George ses her på Darwin-forskningsstasjonen på Galápagosøyene.

Ensomme George, den over hundre år gamle kjempeskilpadden, er funnet død i sin innhegning på Charles Darwin-forskningsstasjonen på Santa Cruz Island, som er en del av Galápagos nasjonalpark.

George, som kanskje er best kjent for sin tilsynelatende motvilje mot hunnskilpadder – derav kallenavnet – var det siste kjente eksemplaret av sin underart, Geochelone abingdoni, også kalt Pinta Island-skilpadde eller Abingdon Island-skilpadde.

Georges dyrepasser i lang tid, Fausto Llerana, ble "ubehagelig overrasket" over å finne skilpadden "liggende utstrakt mot vannhullet sitt uten tegn til liv", går det frem av en uttalelse fra nasjonalparken.

En kjempeskilpadde lever lenger enn de fleste dyr og kan bli langt over hundre år. Den eldste som er registrert, ble 152 år gammel.

George blir oppbevart i et kaldt rom for å hindre forråtnelse frem til det blir foretatt en obduksjon, som kan fastslå en nøyaktig dødsårsak.

Kjempeskilpadde i tilbakegang

Galápagosøyene var opprinnelig tilholdsstedet til tusenvis av kjempeskilpadder, som fordelte seg på 15 underarter.

Men på 1800- og 1900-tallet brukte sjøfolk og pirater øygruppen i Stillehavet som rasteplass og jaktet på store antall kjempeskilpadder for mat og olje.

Selv om jakten er over, blir øyene fremdeles overbeitet av innførte arter som svin og geiter, som eter seg gjennom levestedene til de skilpaddene som er igjen.

Med Georges død er øyene nå bare tilholdssted for ti skilpaddeunderarter, hvorav de fleste er svært sjeldne.

Faktisk trodde man at Georges underart var utdødd, helt til man fant skilpadden på Pinta Island i 1971.

Den ene hannen ble fanget i håp om at den ville komme til å like en hunnskilpadde av lignende genetisk avstamning og føre slekten videre, i hvert fall i en blandingsform.

Så heldige var man ikke. Etter å ha delt hjem i over 30 år med fire forskjellige hunner hadde ikke George befruktet noen av eggene deres.

Erica Buck, som tidligere har arbeidet for Charles Darwin Foundation, sa i 2001 til National Geographic News at George "ikke viser noen særlig interesse" for hunnene. "Han holder seg mest for seg selv."

En anledning til å sette fokus på naturvern

Noen tror kanskje at det ikke er noe større tap at en underart dør ut, siden de andre skilpaddene fremdeles er der, sier Rick Schwartz, som arbeider som ambassadør for San Diego Zoo i USA. Men kjempeskilpaddenes historie viser at denne typen tap raskt kan utvikle seg katastrofalt.

Georges "død er en anledning for oss til å [vise] mennesker at våre handlinger kan påvirke fremtiden, selv om vi ikke kan se det akkurat her og nå", sier Rick Schwartz. Dyrehagen der han jobber, huser en Galápagos-skilpadde.

Hvis "man får muligheten til å se disse dyrene i levende live, [er de] snille kjemper. Man klarer ikke å la være å bli forelsket i dem", legger han til.

Og selv om den enslige skilpadden ikke klarte å levere varen rent forplantningsmessig, er Ensomme Georges historie "en anledning til å opplyse om andre arter og om bevaringsinnsatsen generelt", sier Rick Schwartz.

For eksempel har avlsprosjekter i fangenskap gitt nytt håp for bestander av den truede californiske kondoren.

Lignende anstrengelser var imidlertid ikke nok til å redde det vestafrikanske svarte neshornet, en underart som offisielt ble erklært utdødd i 2011.

I juli arrangerer Galápagos nasjonalpark en internasjonal workshop for å få ideer om hvordan bestandene av kjempeskilpadder kan gjenopprettes i løpet av de neste ti årene, sier parkdirektør Edwin Naula i en uttalelse.

"Workshopen", sier han, "vil bli holdt til minne om Ensomme George."