Pacific Storm

Da vi hadde kommet på plass på Pacific Storm, satte Flip Nicklin seg i skredderstilling på køyen sin og monterte et Sea & Sea-undervannshus på kameraet sitt, et Nikon D200. Han klemte ut litt silikon fra en tube på fingertuppen og smurte det på kanten av den blå O-ringen på huset. Så åpnet han kameraet og gav O-ringen bak den samme behandlingen. Flip Nicklin er en ny type hvalfanger. Jobben hans er ikke å utvinne olje, men å fange essensen av hvalene, og Nikon er den harpunen han foretrekker.

12. juli 2010

Da vi hadde kommet på plass på Pacific Storm, satte Flip Nicklin seg i skredderstilling på køyen sin og monterte et Sea & Sea-undervannshus på kameraet sitt, et Nikon D200. Han klemte ut litt silikon fra en tube på fingertuppen og smurte det på kanten av den blå O-ringen på huset. Så åpnet han kameraet og gav O-ringen bak den samme behandlingen. Flip Nicklin er en ny type hvalfanger. Jobben hans er ikke å utvinne olje, men å fange essensen av hvalene, og Nikon er den harpunen han foretrekker.

Pacific Storm drog til sjøs. Vi seilte en etappe rett sørover for å unngå Tehuantepecvinden langs den østgående knekken på Mellom-Amerika og satte så kursen sørvestover mot de uvanlige temperaturforholdene som var målet vårt.

Costa Rica Dome er en oppstrøm av kaldt, næringsrikt vann som oppstår i møtet mellom vinder og havstrømmer vest for Mellom-Amerika. Posisjonen ligger ikke fast, men flytter seg litt rundt i området. Men man finner den med stor sannsynlighet et sted mellom 500 og 800 km fra kysten. Strømmen bringer temperaturskillelaget – grenselaget mellom det kalde bunnvannet og det varmere overflatevannet – helt opptil 10 m fra havflaten. Nitrat, fosfat, silikat og andre næringsstoffer følger med det kalde, oksygenfattige vannet opp fra dypet. Denne mannaen, eller antimannaen – for den kommer ikke fra himmelen, men fra dypet – utgjør en oase til sjøs. De næringsstoffene som stiger opp, gjødsler de bitte små planktonplantene som blir spist av bitte små planktondyr som tiltrekker større dyr, og til og med mye store dyr.

Flip Nicklin er en ny type hvalfanger. Jobben hans er ikke å utvinne olje, men å fange essensen av hvalene, og Nikon er den harpunen han foretrekker./dme:quote

Blåhvalen, Balaenoptera musculus, er det største dyret som har levd på jorden. Carl von Linné skapte slektsnavnet av det latinske ordet balaena, ”hval”, og det greske pteron, ”finne” eller ”vinge”. Artsnavnet musculus er diminutivformen av det latinske ordet for ”mus” – tilsynelatende en spøk fra Linnés side. Den ”lille mushvalen” kan oppnå en vekt på 200 tonn og en lengde på 30 m. På samme måte som en elefant kan ta opp en liten mus med snabelen, kunne blåhvalen til sammenligning plukke opp elefanten med den enorme tungen sin. Hvis Jonas i Moby-Dick hadde blitt injisert inn i hvalen med en sprøyte i stedet for å bli slukt, ville blodårene i hvalen ha vært store nok til at han kunne ha svømt rundt i dem og bli drevet fram ca. hvert tiende sekund av pulsen.

Det at blåhvaler er raske svømmere, og at de holder til langt fra mennesker – der tre av havene i verden møtes i det iskalde vannet ved Antarktis – har bidratt til å beskytte mesteparten av bestanden fram til begynnelsen av det 20. århundret. Men da man fant opp harpunkanonen og raske, dampdrevne hvalfangerbåter, var hvalene ikke lenger trygge. I de første seksti årene av det 20. århundret ble det tatt livet av 360 000 blåhvaler. Bestanden ved øya South Georgia ble utryddet, og det samme gjaldt de hvalene som en gang lette etter mat i kystområdene utenfor Japan. Noen blåhvalbestander ble redusert med 99 %, og arten balanserte på kanten av utryddelse.

For sjefforskerne på Pacific Storm, Bruce Mate og John Calambokidis, er ironien slående. De 2000 blåhvalene de studerer, og som oppholder seg vest for Nord-Amerika om sommeren og en gang bare var en utbrytergruppe, utgjør nå en betydelig del av bestanden.

Bruce Mate er leder ved Institutt for havpattedyr ved Oregon State University. Han er utrolig oppfinnsom og har satt flere satellittsendere på hvaler enn noen annen. Han ble først oppmerksom på Costa Rica Dome i 1995, da en blåhval som han hadde merket utenfor California om sommeren, begynte å sende fra et sted ved Costa Rica om vinteren. John Calambokidis, en høy, mager biolog med stort skjegg, er medstifter ved forskningsinstitusjonen Cascadia Research i Olympia i Washington og den som har fotoidentifisert flest hvaler ved vestkysten av USA. Han er manisk opptatt av å skaffe diagnostiske bilder, så rapportene fra satellitten gjorde ham ekstatisk. I 1999 sonderte han terrenget ved Costa Rica Dome i en seilbåt. Han var forfulgt av dårlig vær, og seilbåten var for liten for oppgaven, men det lyktes likevel John Calambokidis å fotoidentifisere ti hvaler som han tidligere hadde fanget med kameraet utenfor kysten av California.

Hvorfor skulle en blåhval forlate næringsområdet sitt på slutten av sommeren og bevege seg tusenvis av kilometer for å tilbringe vinteren ved denne oppstrømmen i tropene? Bruce Mate og John Calambokidis trodde de visste svaret. Satellittdata viste at none av de merkede hvalene ble ved Costa Rica Dome i over fem måneder. De var blant de første som vandret sørover, og de siste som brøt opp – et mønster som ses hos drektige hunner og nybakte mødre blant andre arter av bardehvaler. Det var aldri observert hos blåhvaler tidligere og med god grunn: Ingen har noen gang sett en blåhval bli født. Gråhvaler, knølhvaler, retthvaler – de bardehvalene som har blitt studert i yngleområdene deres – eter tilsynelatende svært lite eller ikke noe når de er der. Men noe tyder på at det forholder seg annerledes med blåhvalen. Når man tenker på blåhvalens størrelse og det enorme energibehovet, er den kanskje nødt til å finne vinteropphold der den kan mer enn å småspise. Oasen ved Costa Rica Dome kunne oppfylle det behovet og gjøre det lettere for mødrene å omdanne stimer av krill til de enorme mengdene med melk som ungene må innta for å legge på seg 90 kilo om dagen.

Blåhvalen ble totalfredet midt på 1960-tallet, men av ukjente årsaker har bestanden nesten ikke vokst siden den gangen. Hvis verdens største dyr skal kunne komme sterkt igjen, er vi ifølge Bruce Mate og John Calambokidis nødt til å registrere antall hval og bevegelsene deres. Den største bestanden som er igjen, er mest sårbar i tropehavet, da det er der hvalene føder de yndige, 8 m lange og 3 tonn tunge kalvene.

Kanskje du er interessert i ...

Les også