Havets vakre kjempe

Da vi kom fram til Costa Rica Dome etter tre dager med båt fra Acapulco, var havet akkurat som vanlig med blå horisont og rullende dønninger. Vi måtte sondere med CTD-sensoren for å konstatere at temperaturskillelaget bare lå 20 m under overflaten. Vi var framme. ”Blåst klokken 11!” ropte John Calambokidis neste morgen i walkie-talkien Vi så ytterligere to blåst side om side like etter hverandre – våre første blåhvaler – så vi sjøsatte merkingsbåtene og satte i gang med det ritualet som vi skulle gjenta mange ganger i løpet av de neste tre ukene.

12. juli 2010

Da vi kom fram til Costa Rica Dome etter tre dager med båt fra Acapulco, var havet akkurat som vanlig med blå horisont og rullende dønninger. Vi måtte sondere med CTD-sensoren for å konstatere at temperaturskillelaget bare lå 20 m under overflaten. Vi var framme. ”Blåst klokken 11!” ropte John Calambokidis neste morgen i walkie-talkien Vi så ytterligere to blåst side om side like etter hverandre – våre første blåhvaler – så vi sjøsatte merkingsbåtene og satte i gang med det ritualet som vi skulle gjenta mange ganger i løpet av de neste tre ukene.

Båtene var fra kystvaktens overskuddslager, et par dieseldrevne RHIB-er – gummibåter med stivt skrog. Vi kalte den store Hurricane (orkan) og den lille Squall (uvær). Jeg drog som regel ut med Hurricane med Bruce Mate som kaptein. Andrestyrmann var Mary Lou Mate, ekspedisjonens videograf og konen til Bruce Mate gjennom 40 år. Jeg stod for vevsprøvene. Min første oppgave var å spenne armbrøsten, ta en biopsipil fra kjølebagen, som fungerte som ammunisjonskasse, legge pilen på strengen og fjerne sølvpapiret som skulle hindre spissen i å bli forurenset av fremmed DNA. Når pilen ble skutt inn i hvalen, skar den ut en bit med hud og spekk. På pilen, ca. 8 cm fra spissen, satt det en avlang kule av gul gummi som hindret den i å trenge for langt inn og fikk den til å hoppe tilbake fra hvalen.

Det jeg hadde kunnet lukte, kom ikke fra ekspedisjonslederen vår. Det var blåhvalenes dårlige ånde./dme:quote

I forstavnen på Hurricane satt en pyntegjenstand av metall, en ”prekestol”, spesiallaget til oppgaven. Hver gang vi kom tett innpå hvaler, fulgte jeg professor Mate opp på den smale risten på prekestolen. Bruce Mate trakk riflen for å gjennomføre satellittmerking – en langløpet muskedunder av rødt metall med skjefte av tre – fra hylsteret sitt: et gjennomsiktig plastrør surret fast til rekkverket på prekestolen. Denne anordningen, som opprinnelig var en norsk oppfinnelse til å skyte fiskeliner mellom båter med, får framdrift ved hjelp av komprimert luft fra en dykkerflaske. Kraften kan justeres. Til blåhvaler stiller Bruce Mate inn trykket til 6 kg pr. cm². Til spermhvaler, som har svært kraftig hud, setter han trykket på 8 kg. Både Bruce Mate og jeg hadde på oss seler som vi spente fast til rekkverket. På den måten hadde vi hendene frie til å skyte.

Det første vi så av hvalen, var nesten alltid blåsten. Når vi hadde solen i ryggen, så vi noen ganger et strålende fargespill i den kraftige vann- og dampsøylen – en regnbue som glitret i noen millisekunder før fargen ble borte, og blåsten bleknet til hvitt.

Hver gang en blåhval kom opp til overflaten i nærheten for å puste, var jeg like fascinert av blåsehullet – et par senkede nesebor oppå en forhøyning på hodet som nesten lignet en nese i nakken på hvalen. Man ser den også hos andre bardehvaler, men blåhvalens er virkelig spesielt. Denne nesen var nesten romersk. Den så uforholdsmessig stor ut, selv for den største av alle hvalene. Når man så hvor stor den var, forstod man bedre at pustingen fikk fram en så høy og gjennomtrengende lyd – en eksplosjon mer enn et åndedrag – og størrelsen forklarte også den 9 m høye dampstrålen. Det var en veldig blåst – raskt etterfulgt av et voldsom innpust.

Det neste vi så av hvalen, var ryggen. Blåhvalen er ”generelt lys blågrå og med grå eller gråhvite flekker,” som det står i en håndbok, og ryggen har faktisk ofte denne fargen, men like ofte, avhengig av lyset, synes ryggen å være mer sølvgrå eller lysebrun. Uansett farge har ryggen alltid et glassaktig skjær. Når man er tett innpå, kan man se vannet skylle nedover den enorme ryggen, først i små strømmer og så i en foss av vann som renner ned mot havet i vakre, pulserende mønster.

Hvis blåhvaler bare i beste fall er blå over vann, så blir de ubestridelig turkise under vann. Balaenoptera musculus er en blek hval, og sett gjennom det blå filteret i havet blir blekheten turkis eller akvamarin. Synet av denne hvalen gjennom 5–15 m vann er det mest uforglemmelige og stemningsfulle jeg noen gang har sett.

Hvis den vakreste fargen på blåhvalen er turkis, så er den vakreste formen den fineste skulpturen: sideflikene på halefinnen. I den første uken av forsøkene våre med å merke hvaler var det som om halen alltid vinket farvel.

”Ha det,” vinket den. ”Godt forsøk. Bedre lykke neste gang.” Når en hval viste haleflikene – når finnen reiste seg høyt opp i luften – innstilte vi jakten, for en løftet hale betød at hvalen skulle i gang med et dypt dykk.

Men neon ganger så vi haleflikene like under vannflaten. De var enorme, bredere enn båten, og hypnotisk betakende i bevegelse.

”Ikke noe annet levende vesen har slike vakre, utsøkt definerte linjer som dannes av sideflikenes halvmåneformede kanter,” skriver Melville i Moby-Dick. Det siste vi så til hvalen, var ”haleavtrykket” på vannflaten.

Når en hval eller en delfin svømmer tett opptil overflaten, stiger turbulensen fra halen opp og danner sirkulære glatte flater på havet: fotavtrykket, eller rettere sagt haleavtrykket, til hvalen. Blåhvalenes haleavtrykk er store og kan ses i vannflaten forbausende lenge. Det glatte avtrykket holder lenge etter at hvalen har forsvunnet.

”Det er et mål for hvor mye energi som ligger i slaget med halen,” sa Bruce Mate en ettermiddag da han så meg stirre på en av disse avtegningene. Sirkelen fra haleavtrykket er fullstendig glatt bortsett fra noen få svake buktinger som markerer den fortsatte oppstrømmen av energi. Til slutt begynner krusningene på havet å bryte ned flaten fra kanten mot midten, men bare sakte.

Det sirkelformede haleavtrykket var enda et av de nedslående tegnene som fikk oss til å innstille jakten. ”Makan!” sa Bruce Mate en ettermiddag da vi kjørte inn midt i et kjempeavtrykk.

Forskningsassistent Ladd Irvine, som stod til rors, lo beundrende: ”Den kommer vi ikke til å se igjen på en god stund.”

Ute på prekestolen stilte professoren seg opp med spredte bein for å holde balansen. Kolben på merkeriflen hvilte på risten, og han holdt rundt løpet like under munningen, som var ladet med den tilspissede senderen. De hurtigtørkende kakibuksene hans blafret i vinden, og nå og da førte brisen en kraftig, råtten og muggen lukt med seg som noen ganger var iblandet sterkt luktende tarmluft.

Puh, Bruce! tenkte jeg mer enn en gang. Men så en dag da vinden fikk buksene hans til å blafre, og vi nærmet oss en hval foran oss, trodde jeg først at professoren hadde prompet skikkelig, men lukten var så ikke-menneskelig og illeluktende at jeg skjønte at han måtte ha vært helt uskyldig. Det jeg hadde kunnet lukte, kom ikke fra ekspedisjonslederen vår. Det var blåhvalenes dårlige ånde. I nesten en uke smatt alle hvalene ved Costa Rica Dome fra oss. Men på den sjette dagen hadde vi endelig hellet med oss. Vi så tre blåst i sørøst om formiddagen og satte derfor Hurricane på vannet med en gang.

De første to hvalene lurte oss som vanlig. De lot oss komme tett innpå før de stakk av. Den tredje lot oss komme i perfekt posisjon. Hvalen svømte av gårde under vann til styrbord, og vi holdt tritt med den store, turkise kroppen utenfor haleflikene. Da den kom opp for å blåse, skiftet den fra turkis abstraksjon til fotorealisme. Ladd Irvine satte opp farten. Oppe på prekestolen tok jeg av sikringen på armbrøsten. Bruce Mate la merkingsriflen til kinnet, lente seg over rekken og rettet det lange røde løpet nesten loddrett ned mot hvalen, som var på vei opp bare 3 m under vann. Hvalen blåste, og den blanke siden på den reiste seg som en mur i en bratt kurve over havflaten.

Som ansvarlig for vevsprøvene skulle jeg vente på smellet fra merkingsriflen før jeg fyrte av armbrøsten min. Den glatte flanken på hvalen fylte hele synsfeltet mitt; jeg kunne ikke unngå å treffe. Da jeg hørte skuddet fra riflen, trykket jeg på avtrekkeren. Pilen forlot armbrøsten, og det avtegnet seg et lite svart hull der jeg hadde siktet. Det tok meg et millisekund å innse at det var jeg som hadde laget det, og jeg følte et stikk av anger og skyldfølelse. Var det meg? tenkte jeg som en liten guttunge som hadde sendt i vei et skudd gjennom en vindusrute med fotballen sin.

Så fikk jeg tilbake proporsjonssansen. I forhold til den enorme hvalen var hullet bare et myggstikk. Det var ingen forbrytelse; det var et slag for vitenskapen. Bruce Mate og jeg hektet av oss selene og tok hverandre i hånden.

Kanskje du er interessert i ...

Les også