Et varsel om blåhvalens fremtid

Etter 21 dager ved Costa Rica Dome måtte vi av gårde igjen og dro nordover til Acapulco. Under hjemreisen gjorde vi opp status. Det hadde vært skuffelser: Vi skulle gjerne ha plassert sendere på flere hvaler, sett flere unger og hatt flere møter med blåhvaler under vann. Vi ergret oss over at vi ikke fikk sett hval 4172, den hvite hannen. Men alt i alt var vi fornøyd.

12. juli 2010

Etter 21 dager ved Costa Rica Dome måtte vi av gårde igjen og dro nordover til Acapulco. Under hjemreisen gjorde vi opp status. Det hadde vært skuffelser: Vi skulle gjerne ha plassert sendere på flere hvaler, sett flere unger og hatt flere møter med blåhvaler under vann. Vi ergret oss over at vi ikke fikk sett hval 4172, den hvite hannen. Men alt i alt var vi fornøyd.

På de tre ukene vi hadde seilt fram og tilbake i området, hadde vi greid å finne tre hvaler der nede som hadde blitt merket med sendere i California. Hver gang vi styrte mot signalene fra en av disse hvalene, hadde vi funnet den i selskap med hvaler uten sendere. Satellittmerkingen hadde vist seg å være en effektiv metode til å finne konsentrasjoner av umerkede hvaler. Vi hadde satellittmerket tre nye blåhvaler (men en av senderne fungerte ikke), satt akustiske sendere på ytterligere seks og fotoidentifisert omkring 70. 13 av disse 70 kom fra California. Ekspedisjonen viste at Costa Rica Dome får besøk av et stort antall blåhvaler. Vi så mange av blåhvalenes romantiske trekanter, og vi opplevde mye løssluppen paringsatferd. Alt dette er tegn på at området er et paringsområde. Vi påviste at blåhvalene helt sikkert kommer dit på jakt etter mat om vinteren. Via sonarbøyer og akustiske sendere på hvalene lyttet vi til blåhvalsangens A- og B-lyder og de D-lydene som hvalene lager mellom måltider.

Det er altså gode nyheter fra Costa Rica Dome. Det største dyret som noen gang har vært jaget av vår art, den tenkende apen, helt til det nesten var helt utryddet. Det er fremdeles ikke mange av dem, men det var vanskelig ikke å føle optimismen. Da jeg satt på køyen min med Flip Nicklins bærbare datamaskin og så på de digitale portrettene av den nysgjerrige kalven, syntes jeg at den så utrolig morsom ut med det pussige ansiktet. Det hadde oppmuntrende effekt på meg. De unge hvalene gir oss håp.

På turen hjemover var det tid til ettertanke, og da gikk det opp for meg hvorfor blåhvalens haleavtrykk i den grad trollbandt meg hver gang jeg så det ved Costa Rica Dome. Den store, runde, glatte flaten er artens underskrift, haleavtrykkets signatur, overdimensjonert og insisterende. Det springer en i øynene. Og det slo meg, at den utrolige fastholdelsen av avtrykket i havflaten på tross av krusningene er et godt varsel. Når hvalene kan ses på dette vinterfristedet, må det være et tegn på at blåhvalen tross alt vil kunne motstå historiens krusning.

”Vi er fremdeles her!” sier haleavtrykket.

Kanskje du er interessert i ...

Les også