Eksperiment: Sonar endrer hvalens atferd

Forskere har gjennomført verdens første sonareksperiment med en av Europas minst kjente hvalarter, nemlig nebbhvalen. Under ekspedisjonen var utstyr for millioner av kroner nær ved å forsvinne da hvalen tok et dypdykk og kontakten til den forsvant.

21. april 2015 av Eirik Grønningsæter

Når hvaler strander

Av verdens mange hvalarter er kun ca. tjue av dem kjent for å strande seg selv. Strandinger er der hvalen av en eller annen grunn svømmer seg fast på land, og har vært et kjent fenomen allerede siden Aristoteles sin tid. Selv om teoriene om hvorfor de strander, er mange, er de fortsatt et mysterium og lite er dokumentert rundt årsakene.

Dessverre ender mange strandinger med døden for hvalen. Flere av massestrandingene har dreid seg om dyptlevende arter. Obduksjoner har vist at noen av disse har lidd av dykkersykeliknende skader, mens andre har hatt store skader i ørekanalene. Flere av disse har også skjedd samtidig med eller like i etterkant av bruk av sterke menneskeskapte lydkilder ned i havet.

Militære marineøvelser med bruk av kraftige sonarer, så vel som oljeindustriens utstrakte bruk av seismikkskyting i nærheten av marine pattedyr har derfor blitt et stadig hetere tema og fremlagt som en sannsynlig årsak til ihvertfall noen av de mange massestrandingene de siste tiårene.

På sonarekspedisjon med de sjeldne nebbhvalene

Nebbhvaler er en gruppe som er høyt representert i statistikken, men som samtidig tilhører de hvalene man har aller minst kunnskap om. Noen av disse er så sjeldne at de kun er kjent fra noen få individer som har drevet i land. På grunn et tilbaketrukket levesett, der de tilbringer svært liten tid i overflaten hvor vi mennesker kan observere dem, har de inntil nylig vært nesten umulig å studere i et naturlig miljø.

En av disse ukjente hvalene er den nordlige nebbhvalen (Northern bottlenose). Nebbhvalen er den hvalarten man vet aller minst om i Nord-Atlanteren. Heldigvis spiller teknologisk utvikling også på lag med forskerne.

Vi skal på tokt for å forsøke å merke nebbhvaler med dataloggere. Dette for å studere hvilken effekt sonarbruk har på deres atferdsmønster nede i havet, noe som aldri tidligere er blitt gjort for denne hvalarten.

Slik organiseres ekspedisjonen

På kaia i Tromsø er det hektisk aktivitet. Fra sju forskjellige nasjonaliteter står 17 forskere klare til innsats. Nederland og Norge utgjør hoveddelen, og toktleder er Petter H. Kvadsheim fra det norske Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI). Allerede i to år har de forsøkt å studere nebbhvalen, men så langt har de ikke lykkes. Nå er taktikken endret, og håpet om suksess er tent på nytt.

Det tar forskningsfartøyet H.U.Sverdrup II nærmere to døgn å nå frem til farvannene rundt den øde øya Jan Mayen – et område som hvalfangernes dagbøker fra 1960-tallet avslører som svært viktig for nebbhvalen. Det viser seg at den historiske kunnskapen fortsatt er gjeldende. Med den nesten 2300 meter høye vulkanen Beerenberg på Jan Mayen så vidt synlig i horisonten rapporterer observasjonsteamet fra brodekket om de første gruppene av nebbhval.

Lettbåten blir sjøsatt. På skipet er det tre team som jobber parallelt. Lytteteamet sitter inne og følger med på dataskjermer og høyttalere for å plukke opp akustiske signaler. Bak båten henger nemlig en lang lyttekabel, og ved hjelp av denne kan man høre hvalenes egne lyder. Slik kan lytteteamet noen ganger finne hvalene selv om de er under vann og usynlige for observasjonsteamet som leter visuelt fra taket av skipet.

Når de har fått lokalisert en hval, settes merkelaget ut i en mindre og raskere båt. Lettbåten har en styrmann, en merker og en fotograf til å dokumentere mest mulig fra arbeidet. Fra bilder kan man også forhåpentligvis over flere år danne seg et bilde av populasjonsstørrelsen. Man vet nemlig ikke noe om hvor mange nebbhvaler som finnes i verden. Det finnes knapt bilder av denne arten i Europa. De tre lagene koordineres fra brua, hvor toktleder Kvadsheim har full kontroll og samarbeider tett med forskningsskipets øvrige besetning.

Det krever tålmodighet å studere nebbhvaler

Nebbhvalen kan bli nesten ti meter lang og lever som regel i små grupper på to–ti dyr. Det er svært utfordrende å jobbe med denne arten. Ikke bare fordi den er sjelden, men også fordi den liker seg best på svært dypt vann. Nebbhvalen bruker svært liten tid i overflaten, hvor det er mulig for forskerne å sette på loggeren.

Nede i dypet jakter de stort sett på blekksprut. De dykker gjerne i 20–30 minutter for så å bruke kun 4–5 minutter i overflaten før de igjen dykker. Etter 4–5 dykk av denne typen tar de et lengre og dypere dykk som kan vare i hele 1,5 time. Det kreves med andre ord en stor dose tålmodighet for å studere disse dyrene.

For å kunne sette på loggeren må merkebåten være innenfor 5–6 meter av hvalen. Det tar flere dager med prøving og feiling, og mangfoldige timer med venting før de endelig lykkes. For aller første gang er en nebbhval blitt merket med datalogger i norske farvann, og det er en ekstrem lettelse blant forskerne når man innser at loggeren sitter som den skal og sender signaler tilbake til moderskipet.

Loggeren som nå sitter på ryggen, er festet med sugekopper, og er programmert til å løse seg ut selv etter 18 timer. Loggeren vil da flyte opp til overflaten og sende VHF-signaler til forskningsskipet, slik at forskerne kan plukke opp loggeren hvor alle dataene er lagret.

Sonar avfyres og loggeren registrerer lyden

Etter at hvalen har fått tilvenne seg loggeren i noen timer, begynner forskerne å skyte sonarlyd lik den marinen selv bruker ned i havet. Siden man har indikasjoner på at sonar av denne typen er potensielt skadelig for hvalen, begynner forskerne først med lav lyd, for så å øke gradvis. Dette for å gi hvalen tid til å svømme unna lydkilden om den skulle føle ubehag. Loggeren, som er festet på hvalen, registrerer blant annet hvor sterk lyden som når frem til hvalen, er.

Hvalene bruker lyd til å kommunisere med

Hval bruker selv lyder til å kommunisere seg imellom, både under jakt på bytte, navigasjon og paringslek og som kontaktlyder. Noen av de større hvalartene, slik som blåhval og finnhval, produserer faktisk de sterkeste lydene innen dyreriket. På én meters hold gir en jetmotor fra et fly og en blåhval omtrent like høy lyd. Delfiner sies å kunne identifisere objekter på størrelse med en golfball på hundre meters hold. De store hvalene kan kommunisere med hverandre tvers over store hav. Det er åpenbart at lyd og hørsel synes som svært viktige egenskaper i hvalenes liv.

Havet blir stadig mer lydforurenset

Med økende menneskelig aktivitet av ulike slag blir menneskeskapt lyd også en stadig større del av lydbildet i havet. Lyd går ca. fem ganger raskere i vann enn i luft, og i tillegg reiser lyd i vann svært langt. Dette er med på å komplisere lydbildet i havet, og hvalene må i stadig større grad lære seg å leve med denne «støyen» rundt seg. Havet blir stadig mer lydforurenset, og det er i økende grad viktig å finne ut mer om hvordan marint liv påvirkes av dette.

Kontakten til loggeren forsvinner

H.U.Sverdup II fortsetter i sitt transekt. Stadig skytes det lyd ut fra lydkanonen. Det er plutselig blitt stille på havet. Ikke en eneste lydregistrering fra hvalen logges, og ikke en eneste hval er å se. Det er en umiddelbar og en overraskende kraftig respons på forskernes lydeksperiment. Så kraftig er responsen fra hvalen at forskerne faktisk mister kontakten med loggeren.

Spørsmålet som forskerne nå stiller seg, er hvor langt svømmer en redd nebbhval? Og ikke minst i hvilken retning? Forskerne samles til hastemøte. De må planlegge søk. Om 15 timer løsner loggeren fra hvalen, men da er det viktig å vite hvor man skal lete. Batteriene på VHF-senderen varer ikke evig, og man må finne loggeren før batteriene dør og slutter å sende signaler.

Så kommer tåka. Kun hundre meters sikt kunne ikke kommet på et verre tidspunkt. Det betyr at man ikke lenger kan lete visuelt. Nå må man stole hundre prosent på at VHF-senderen virker. Tidligere erfaringer tyder på at signalene har en rekkevidde på ca. 16 kilometer. Det er ikke akkurat langt når man er på et stort hav. Det betyr også at om hvalen, eller dataloggeren, er lenger unna, blir den umulig å finne for forskerne. Alle dataene ligger lagret i loggeren, og det er helt essensielt for å lykkes at forskerne faktisk finner tilbake loggeren. Uten logger, ingen data. Timene går, tåka er stadig like tjukk, og man merker tydelig at nervøsiteten brer seg hos toktleder Kvadsheim og de andre forskerne. Natta kommer og dagen gryr. Stadig ingenting. Fortsatt tåke.

Men så, 22 timer og 46 kilometer unna siste signal – etter 22 intense timer med nervøs og intens leting høres svake signaler. Det er igjen kontakt mellom logger og forskere. Flere millioner kroner med forskningsinnsats avhenger av denne ene loggeren. Lettbåten sjøsettes, og det er en enorm lettelse da loggeren endelig er tilbake i forskernes hender. Tilbake på moderskipet er veien kort til datamaskinene. Det viser seg at loggeren har logget helt unike data, og helt ny kunnskap om den mystiske nebbhvalen er avslørt.

Resultater: Sonar påvirker hval til ny verdensrekord

Et av de umiddelbare resultatene er at denne nebbhvalen, som har båret forskernes logger, har satt ny verdensrekord. Det dypeste dykket er på hele 2400 meter, og dette ble gjort samtidig med at forskerne begynte å bruke sonaren. I tillegg endret hvalen helt atferd. Den begynte å bevege seg i en rett linje bort fra sonarkilden, og i tillegg ble ikke et eneste næringsdykk registrert i de neste timene mens sonareksperimentet pågikk. Det er tydelig at denne nebbhvalen gjorde alt i sin makt for å unngå sonarens lyder. I tillegg tok det bare fire minutter fra etter at sonaren ble slått på, til hvalene i området sluttet å kommunisere akustisk.

Om man sammenligner observasjoner gjort inntil 24 timer før og fra 24 timer etter eksperimentet, virker det også som det var en mer langvarig effekt. I tidsperioden fra før eksperimentet startet til etter at sonaren stoppet, gikk antall hvalobservasjoner per time ned fra 9,4 til 0,38. Lydobservasjoner sank fra 169 til kun 1. Det virker som om nebbhvalen absolutt er blant artene som sterkt påvirkes av sonarbruk i havet.

Forskerne hadde ingen anelse om hvilke resultater de ville komme hjem med etter denne ekspedisjonen. Det virker imidlertid helt tydelig at man nå har fått uvurderlig og viktig ny kunnskap om denne mystiske hvalarten, som få personer noen gang har vært privilegert nok til å stifte bekjentskap med.

Man har fått noen flere svar, men fortsatt er det mange spørsmål som gjenstår for å forstå denne sjeldne skapningen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også