Seiglivede suler

De akrobatiske havfuglene bringer gode nyheter: Etter 100 års vern stortives bestanden i kolonier rundt Nord-Atlanteren.

19. september 2014 av Jeremy Berlin

15 meter over stormbølgene i Nordsjøen har en hel sverm av fugler samlet seg. Når ”skybruddet” kommer, er det som lyn fra klar himmel. De stupdykker, en sverm av hvite lystrer, som spidder bølgene med klask og plask.

Øyeblikket etterpå dukker de opp på overflaten med en fisk i halsen. De rister på hodet, stiger opp fra vannet med to meter bredt vingespenn og svever, elegante som svaner, hjem til reirene sine høyt oppe på fjellhyllene. Der lander de klosset og skriker høylytt.

Sulen: en fugl full av motsetninger

Sulen (Morus bassanus) er en bereist sjøfarer, som på bestemte årstider er forankret til overfylte kolonier. Den er en slags krysning mellom en måke og en albatross. Den er like elegant i luften som den er klossete på landjorden, noen ganger grov og andre ganger grasiøs, andre ganger aggressiv eller den kan være amorøs. Den kan også være både dramatisk og komisk. Den er, slik den skotske naturforskeren Kenny Taylor tørt beskrev den: ”en fugl full av motsetninger”.

I 1913 hadde århundrer med jakt tynnet ut bestanden, som en gang var enormt stor, til kanskje 100 000 i færre enn 20 kolonier. Etter hundre år med vern er sulene en av naturvernbevegelsens virkelige suksesshistorier. I dag finnes det drøyt 40 hekkesteder rundt Nord-Atlanteren, som er havn for ca. 400 000 hekkende par pluss titusenvis av unge og ikke-hekkende fugler.

Koloni på toppen av Shetlandsøyene

Det finnes en stor koloni ved Hermaness, som er et naturreservat nord på Shetlandøyene. Det er det nordligste punktet i Storbritannia. Der stuper de 150 meter høye klippene loddrett ned i den tidevannsopprørte sjøen. Stedet, oppkalt etter kjempen Herma, som elsket en havfrue, er full av folkesagn. Når man kommer dit etter å ha tråkket mange kilometer i gjennomvåte myrer, blir bakken borte i en avgrunn mellom himmel og hav, der vinden og bølgene vrir seg og brøler.

Sulene begynte å hekke der i 1917, og når de feller fjær om sommeren, fylles luften helt. Kolonien er et mylder av fugler som skriker, flagrer og dytter. De beste reirplassene ligger i midten, like kostbare og sjeldne som billige leiligheter i Homenkollåsen. Får man først tak i en, forsvares den med sagtakket nebb og klør. Enslige fugler lurer i utkanten, på utkikk etter en partner som den kan bygge reir med.

For å finne reirplass kjemper hannene to og to ved å låse nebb og stikke etter hverandres hoder i en times tid. Når sammenstøtet er over, forlater en sule stedet; den andre har et hjem. ”Fuglen er trofast mot plassen når den først har inntatt den”, forteller skotten Stuart Murray, som har studert Storbritannias sjøfugler i førti år. ”De tiltrekker seg en make, hun legger et egg, og så tenker de: Bingo! Jeg har gjort det!”

Hard kamp for å overleve

En sesong er det samme som ett egg, enkelt og hvitt som gåseegg. Foreldrene skifter på å ruge og, etter seks uker, fôre det som kommer ut – en innskrumpet, naken, svart liten ting. I løpet av tre måneder utvikler den seg til en dunete hvit pudderkvast, deretter en ungfugl med gråsvarte fjær. To måltider om dagen får den til å utvikle seg raskt, og rytmiske vingeslag sikrer at musklene blir trent opp.

Når en unge er klar til å forlate reiret, plasker den ned i havet. ”Først duver den bare forvirret rundt på bølgene”, sier Stuart Murray. ”Men sulten driver den til å svømme og dykke. Så lærer den hva den må gjøre gjennom å observere andre suler.” Det er hardt og farlig å vokse opp. Mindre enn halvparten av dem vil oppleve å bli tre år gamle.

Hvis suler har et spesielt kjennetegn, så er det evnen til å stupdykke. Når man ser dem stupe med hodet først ned i de iskalde vannet for å finne mat i havet, forstår man hvorfor fiskere lenge har brukt dem som speidere. Faktisk går forholdet mellom mennesker og suler langt tilbake i tiden. En gang ble smeltet sulefett brukt til alt fra giktbalsam til smøremiddel.

John Daniels, som fotograferte Wright-brødrenes første flytur, sa at de to brødrene ”kikket på sulene og etterlignet bevegelsene på vingene deres med armer og hoder”. Med få naturlige fiender og rikelig med matkilder har sulene i dag store sjanser for å trives. Likevel, som for de fleste sjøfugler, er livet en daglig kamp mot vind og vær. Selv i disse dager, sier Stuart Murray, ”er det en svært stressfylt tilværelse å være sule”.

Kanskje du er interessert i ...

Les også