Ferskvannsliv

Det er en merkelig ark: en lagerbygning av murstein i Knoxville i staten Tennessee, USA. Ikke bare kommer den aldri ut på vannet, men den store oversvømmelsen skjer innenfor, der vannet døgnet rundt strømmer fra en labyrint av rør ned i 600 akvarier og plastkar som er stablet fra gulv til tak. I hvert av dem er det fisk – de fleste bare et par centimeter lange: giftmaller og abborer, tannkarper og karper. Det omhyggelig filtrerte og oksygentilsatte vannet er livgivende, i motsetning til de naturlige hjemstedene – bekker og elver sørøst i USA – som blir kvalt av demninger og uklare av forurensing. Fiskene i arken er blant de siste av sin art.

Ved roret blir Noas rolle delt mellom J.R. Shute og Pat Rakes. De møttes på universitetet midt på 1980-tallet. De har plasket rundt i bekker og hatt akvarier siden de var barn. Nå har de greid å gjøre barndommens lidenskap til en uvanlig profesjon. Ferskvannsdyr er hardt presset overalt i verden, og det artsrike sørøstlige USA er ikke noe unntak. I deres ideelle organisasjon Conservation Fisheries, Inc. (CFI) i Knoxville prøver J.R. Shute og Pat Rakes å holde noen av de mest sjeldne artene i live.

Det er ikke som å oppdrette gullfisk. Blant passasjerene i arken er den truede Crystallaria cincotta, en fisk som finnes på sandbankene. Den har vist seg å være så sårbar overfor forstyrrelser at biologene bare iakttar den i akvariet gjennom en monitor. I et basseng like ved svømmer en annen sandbankefisk, Percina jenkinsi. Det eneste kjente levestedet dens er elven Conasauga, som renner gjennom Georgia og Tennessee. Vannet der har lenge vært forurenset fra jordbruk og industri. Kanskje finnes det 200 eksemplarer igjen i Conasauga, kanskje ikke, men de tre som har kommet hit nylig, er de eneste i fangenskap. På CFI håper alle at de er av forskjellig kjønn, slik at de kan pare seg. Man vil gjøre alt for å arrangere sand og småstein til gjemmesteder som inspirerer til paring.

Men det er en like stor utfordring i det hele tatt å fange fiskene. Det er et helt spesielt syn når J.R. Shute og Pat Rakes er på fiskejakt i en elv. De har på seg dykkermasker og snakker gjennom snorklene. De har på seg kraftige tørr­drakter og må ha fiskegarnene på nakken fordi de trenger begge hendene til å trekke seg langs bunnen. De snorkler ofte med lommelykter om natten, når noen fisker er mer aktive. En gang de plasket forbi en mørk leirplass, hørte de noen rope: ”I all verden, de ligner på store oksefros­ker med frontlykter!”

Målet er å ha en yngelbestand klar til å gjen­innføre fiskene i en elv hvis og når myndighetene har gjort noe for å gjenskape et rent elveleie uten forurensning. Det har ennå ikke skjedd med Conasauga, men det skjer i andre vannløp. For tiden er J.R. Shute og Pat Rakes ikke bare opptatt av å fange fisk til arken, men også av å følge med på hvordan det går med de fiskene de allerede har satt ut i naturen igjen. ”Det er et stort naturforsøk, og vi lærer mens vi holder på,” sa Pat Rakes. ”Jeg priser meg lykkelig for at jeg driver med noe jeg brenner så mye for.”

Innsjøer, myrer og elver utgjør mindre enn 3 promille av alt ferskvann og under 1 promille av alt vann i verden. Men disse vannområdene er levested for opptil 126 000 av verdens dyrearter, deriblant snegler, muslinger, krokodiller, skilpadder, padder og fisk. Nesten halvparten av de 30 000 kjente fiskeartene lever i innsjøer og elver, og mange av dem har det ikke bra. I NordAmerika er f.eks. 39 prosent av ferskvannsfiskene i fare, der det bare var 20 prosent for et par tiår siden. Ferskvannsdyrene forsvinner generelt 4–6 ganger så raskt som dyr på land eller i havet. I USA er nesten halvparten av de 573 dyrene på listen over truede arter ferskvannsarter.

Det skyldes at økosystemene i ferskvann er så nær forbundet med menneskelig aktivitet. ­Industri og jordbruk ligger tett innpå vannløpene, og før eller siden ender restene av nesten alt vi gjør, i nærmeste elv – hvis vi ikke har tørket den ut først. Som i andre tørre områder i verden må dyrelivet sørvest i USA kjempe med en voksende befolkning om vannet. Både i Rio Grande og Coloradoelven er det i dag bare litt vann som pipler ut ved munningen.

Men de stedene i verden som skiller seg ut ved at de har mest å by på når det gjelder variasjon av ferskvannsarter, er Sørøst-Amerika, særlig sør i Appalachene. De sterkt eroderte fjellene inneholder utallige åser og daler som blinker av kilder, krusninger, fosser, glidende vannløp og vannhull som har blitt til isolerte nisjer der ferskvannsdyrene har kunnet utvikle seg til et mangfold av arter. Fjellene har også unngått de breene fra istiden som planerte ­store deler av kontinentet lenger nord som en bull­doser. Som følge av dette har det sørøstlige USA verdens største antall ferskvannsmuslinger, Nord-Amerikas fornemste samling av ferskvannssnegler, kreps og skilpadder og nesten 700 av de ca. 1000 artene og underartene av amerikansk ferskvannsfisk.