Beltedyr inntar USA

Beltedyret har lenge vært en fast beboer i de vestlige strøkene av USA, men nå utvider dette tilpasningsdyktige dyret territoriet sitt mot nord og øst, sier vitenskapsfolk.

Det finnes 20 kjente arter av beltedyr. Bare én av dem, nibandsbeltedyret, har beveget seg utenfor Latin-Amerika. Arten kom til Texas i USA i 1880-årene og har siden den gangen spredt seg til nye levesteder.

De siste årene har nibandsbeltedyret slått seg ned så langt øst som South Carolina og så langt vest som Illinois, og dyrene ses også innimellom i delstatene Indiana og Iowa.

Beltedyr kan spre seg enda mer

Hvis utviklingen fortsetter, forutsier enkelte eksperter at beltedyret snart vil kunne bli observert i naturen så langt nord som Washington D.C. og kanskje til og med New Jersey.

Noen forskere mener at klimaforandringer og økende temperaturer gjør det mulig for beltedyrene å utvide sine leveområder.

Colleen McDonough, som er biolog ved Valdosta State University i USA og ekspert i beltedyr, tviler imidlertid på at dette er tilfellet. For det første har beltedyr helt siden slutten av 1800-tallet konstant beveget seg nordover og østover fra Rio Grande-elven, sier hun.

"Det er forskjellige teorier om hvorfor, og én teori er at dyrking av ny jord og mangelen på store rovdyr blant pattedyrene har gjort utbredelsen mulig", sier hun.

"Fordi vandringen har vært konstant i løpet av årene, tror jeg det er en fortsettelse [av en langvarig utvikling] og ikke en direkte følge av nye klimaforandringer."

Formerer seg raskt og er tilpasningsdyktige

I stedet mener Colleen McDonough at det er beltedyrets generelle tilpasningsevne og det at de formerer seg raskt, som er årsaken til utbredelsen.

Disse altetende dyrene kan finne seg til rette i skogen, gressområder og til og med i forstadsområder. I tillegg begynner kjønnsmodne hunner å få unger allerede når de er ett år gamle, og hvert år får de et kull på fire unger.

Beltedyr er selvfølgelig ikke usårlige, og på et tidspunkt vil kaldt vær sette en grense for utbredelsen.

Dyrene har sparsomt med hårvekst på magen, og hornskjellene på oversiden av kroppen beskytter dem mot rovdyr, men ikke mot været, sier Colleen McDonough, som også studerer dyrene sammen med en gruppe spesialister i maurslukere, dovendyr og beltedyr for naturvernorganisasjonen International Union for Conservation.

Dessuten går ikke dyrene i hi, og det innebærer at de er nødt til å skaffe seg mat om vinteren.

Ikke desto mindre "kan de overleve perioder med kulde ved å holde seg i boet og la være å lete etter mat" en kort tid, sier hun.

"Jeg har [også] hørt om dyr som lette etter mat i visne blader under et tynt snølag i den nordlige delen av Texas. Det kan kanskje også la seg gjøre enda lenger nord, men i lange perioder med frost vil de ikke klare seg godt."

Vil påvirke de nye levestedene

Som de fleste andre arter som kommer utenfra, vil beltedyrene trolig komme til å påvirke sine nye levesteder, og virkningene er ikke alltid lette å forutse.

Man vet at pattedyrene blant annet lever av å grave opp insektlarver, og det er mulig at de vil komme til å konkurrere om denne typen måltider med innfødte dyr som f.eks. stinkdyr. Beltedyr plyndrer også gjerne redene til forskjellige fuglearter, og det kan gå ut over bestandene av f.eks. vaktler, som har rede på bakken.

Hvis noen vil prøve å holde antall beltedyr nede, har de litt av en jobb foran seg. Dyrene er vanskelige å fange inn, og naturlige fiender er det ikke mange av i beltedyrets nye leveområder, tilføyer Colleen McDonough.

En positiv konsekvens for mennesker kunne imidlertid være at beltedyrenes appetitt kanskje vil holde bestanden av visse plagsomme insekter som eitermaur nede.

Men hvor mye vil beltedyrene spre seg? Colleen McDonough er i tvil.

"Opp gjennom tiårene har vitenskapsfolk definert [beltedyrets utbredelsesområde] på grunnlag av temperatur", tilføyer Colleen McDonough, "men dyrene har overrasket de fleste [eksperter] ved å bryte disse grensene."

"Jeg liker ikke å komme med antagelser, for de har det med å overraske meg."