Det store spørsmålet

Men diskusjonen stikker dypere enn til fisken: For hva skal naturminnesmerket i det hele tatt brukes til? Det er det store spørsmålet. Hvis de tjue årene etter utbruddet var naturminnesmerkets framgangstid – fem besøkssenter, flere hundre kilometer veinett, millioner av turister – ser det i dag ut til å ha nådd bunnen. Det størs­te senteret, Coldwater Ridge, der utstillingen primært fokuserte på den biologiske gjenopprettingen, stengte i 2007 på grunn av synkende inntekter. Den vestlige delen av vulkanområdet har bare to heltidsansatte naturveiledere, og den sørlige og østlige delen har bare en. Naturminnesmerket holdes i live av sesong­arbeidere, turnusansatte og frivillige fra den frivillige organisasjonen Mount St. Helens Institute. Selv om det er smått med statistikk – enda en følge av synkende budsjetter – er naturminnesmerkets ansatte og forretningsdrivende som Mark Smith enige om at besøkstallet har sunket drastisk siden velmakts­dagene på 1980- og 1990-tallet. En firedel av de nåværende gjestene er utenlandske turister som camper i det fri eller overnatter i omkring­liggende hytter. Amerikanerne drar for det meste på dagsturer, der de kjører opp ­Spirit Lake Memorial Highway, forbi det nå nedlagte Coldwater besøkssenter til et utsiktspunkt før de kjører tilbake.

Noen håper at området vil ende opp med å bli utpekt til nasjonalpark og dermed få tilgang til statsstøtte, hytter og flere midler til forskning. De som har trasket gjennom utbruddsonen i tretti år, ser utviklingen som begynnelsen på en gjennomgripende prosess. Det er færre epokegjørende framskritt, og når en plante bryter fram fra asken, er det ikke lenger et mirakel. Men forandringene skjer raskere og raskere, og de blir mer og mer omseggripende. I stedet for aha-opplevelser nærmer det seg nå mer en slags visdom. ”Akkurat nå er Pumice Plain som en hest som løper løpsk. Små jordstykker kan ikke fortelle hele evolusjonens historie,” sier Charlie Crisafulli. Han har planer om å kartlegge området via satellitt og fly – verktøy som kan se det store bildet etter hvert som antallet piksler blir fylt ut. Vi beveger oss oppover mot biogeografi på høyt plan,” sier han. ”Det er den neste ­ukjente grensen”.

Enda en solrik dag vandrer jeg over Pumice Plain, denne gangen for å treffe tre unge fors­kere som Charlie Crisafulli har leid inn for å kartlegge Spirit Lake. Målet er å skape det første kartet over vannmiljøets økosystem – områder med planteliv, jord som har glidd ned i innsjøen fra toppen av vulkanen, fisk i vannsøylen. Med et ekkolodd festet på styrbord side av båten og motoren på tomgang kryper vi framover mens vi holder øye med tømmerflåten av trestammer som kan avskjære oss fra den andre siden av innsjøen hvis det blåser opp. Forskerne tar meg med til et område med grunnere vann. St. ­Helen-vulkanen, eller det som er igjen av den, fyller hele horisonten. Tretti år etter utbruddet er fjellet rolig og innsjøen levende. Jeg ser ned i det klare vannet – og ser det Mark Smith også så: den forsteinede skogen på sjøbunnen.

• Forrige Side 3 av 3