"Det desperate dusinet"

Som de fleste ferskvannsfisker er fiskene sør­øst i USA generelt små og har dempede farger – det meste av året. Men hvis man stikker hodet ned i vannet om våren eller sommeren, når hannene får paringsfarger, skulle man tro man var ved et korallrev. For eksempel ligner fisken ­Etheostoma hopkinsi på svømmende juletrær med røde girlandere, Etheostoma brevirostrum og Etheostoma chuckwachatte er stripete og har flekker i turkis og oransje. Hannene hos Etheostoma neopterum har knopper langs øverste delen av ryggfinnen. Den hovner opp og blir lysende gul – trolig for å ligne egg og inspirere hunnene til å gyte. Og atferden deres kan være like merkelig. Hannene hos giftmaller – som er fingerlange fisker med haketråder som ligner værhår rundt munnen – tar egg i munnen for å rense dem. Noen hannfisker renser eggene ved å vifte vann over dem, noe som også gir dem oksygen. Den nesten 13 cm lange Percina jenkinsi bruker snuten til å løfte og snu småstein når den leter etter mat.

Nesten en tredel av fiskene sørøst i USA risikerer å forsvinne – flere av dem i løpet av få år – fordi så mange vannløp blir slukt av vann­reservoarer eller fylt opp med slam eller skadelige stoffer. CFI er ikke de eneste som gjør noe for å bevare dem. Tennessee Aquarium i byen Chattanooga, andre private organisasjoner og naturvernmyndigheter på delstats- og føderalt nivå har også tatt flere initiativ. Det er som regel en utakknemlig jobb. En gruppe uavhengige fors­kere, Southeastern Fishes Council, har utarbeidet­ en liste de kaller ”det desperate du­sinet” – ”de 12 fiskene som har størst sann­­syn­­lighet for å dø ut snart,” sier sjefforsker ved Tennessee Aquarium, Anna George. ”De fleste av dem har offentligheten aldri hørt om.”

Et unntak er alabamastøren, som er, eller var, opptil 80 cm lang. Bestanden ble sterkt redusert i forrige århundre av yrkesfiskere og demninger som blokkerte for størens gytevandringer. Denne støren er nok den mest truede fisken i USA akkurat nå. Omfattende leteaksjoner har resultert i nøyaktig tre eksemplarer siden den offisielt ble fredet i 2000. Den siste man fant, i 2007, fikk sporingsutstyr og ble fulgt daglig i to år i tilfelle den ville føre til andre stører. Det skjedde aldri, og det finnes ikke lenger noen alabama­stører i fangenskap.

I det store og hele har de truede fiskene i det sørøstlige USA ingen økonomisk betydning. Noen steder er det nettopp derfor de har blitt utryddet. Den bare 40 km lange elven Abrams Creek i Tennessee, som for det meste snor seg gjennom Great Smoky Mountains nasjonalpark, hadde på et tidspunkt nesten 70 fiskearter i sitt farvann. Til sammenligning har elvesystemene Columbia og Colorado, som sørger for vann i det meste av det vestlige USA, bare til sammen 54 arter. Men parkmyndighetene bestemte i 1957 at de skulle forgifte all fisken som hørte hjemme der og fylle vannløpet med fremmed ørret utenfra til glede for sportsfiskerne. De ville ikke at alle de små, lokale ”småfiskene” skulle konkurrere med den unge ørreten om maten. Det gikk ikke lang tid før Abrams Creek hadde mistet nesten halvparten av de opprinnelige fiskeartene i området.

Men senere har naturforvalterne endret holdning. Nå vil de ha tilbake hele det rekordstore registeret av småfisk.

Abrams Creek rant klar og kjølig i skyggen av tulipantrær, paw-paw og furu den dagen i fjor høst da jeg stupte ut i den sammen med J.R. Shute og Pat Rakes. Strømmen førte hele flåter av høyrøde blader med seg, og moskusskilpaddene svømte bort for å inspisere oss mens vi talte fisk. Mellom 1986 og 2002 slepte J.R. Shute og Pat Rakes bøttevis av fisk fra arken i Knoxville til Abrams Creek. Nå vender de tilbake hvert år for å følge utviklingen. Og det er bare et av over 30 vannløp de jobber med. Siden 1950- og 1960-tallet har det skjedd holdningsendringer – og lovendringer – også utenfor nasjonalparkene. Elvene sørøst i USA har like mange demninger som før, men etter en lang periode med hensynsløs skogsdrift, kullgruvedrift og utslipp fra industri og kloakk har miljølovgivningen noen steder gjort dem så mye renere at man kan teste vannet ved å sette ut oppdrettsfisk fra arken.

Det begynner å dukke opp suksesshistorier. Powellelven, en sideelv til Tennesseeelven, ble ødelagt i 1996 av utslipp av kullslam som blant annet reduserte utbredelsesområdet til den truede gulfinnede giftmallen drastisk. Men CFI har gjeninnført den og hjulpet til med å utvide området dens igjen. ”I det siste har vi funnet dem i 55 km av Powellelven,” sier Pat Rakes. ”De greier seg fint.” Og den ettermiddagen på høsten da teamet fra CFI og jeg fløt nedover en del av elven i Virginia, hadde vi massevis av selskap: minst et dusin arter, deriblant karper, abbor, tannkarper og barber, som pilte rundt på leting etter mat i de virvlene som oppstod bak oss.

De gulfinnede giftmallene greier seg også godt i Abrams Creek, på samme måte som de truede, røykfargede giftmallene som CFI også har gjeninnført. Erimonax monachus har ikke fått fotfeste, men Etheostoma sitikuense trives etter ni års fornyelse av bestanden. Ved en opp­telling i fjor høst kom folkene fra CFI opp i 47 på en time. Senere forteller J.R. Shute at han hadde sett langt verre steder enn Abrams Creek, og derfor er han optimistisk. Han beskriver ­elven Pigeon, som renner fra North Carolina inn i Tennessee, mens han står mellom de boblende akvariene i lagerbygningen i Knoxville.

”Den var det verste av det verste i dette området,” sier han. ”Men den bedriften som dumpet giftkjemikalier i den, tok seg sammen. Lokalsamfunnene forbedret rensingen av spillvann, og vi har begynt å sette ut fisk av arten Percina aurantiaca i elven.

”Man beholder den siste fisken i en ark, for man vet aldri når en elv retter seg,” fortsetter J.R. Shute. ”Når Pigeonelven kunne, så kan alle. De må slepe meg bort før jeg gir opp.”

• Forrige Side 2 av 2