Den hellige død

Direktøren for fengselsvesenet i Mexico City nekter å slippe inn journalister hvis de ikke ­underskriver en erklæring om at de ikke vil skrive ”propaganda” til fordel for La Santa Muerte-kulten. Men på senteret for hånd­hevelse av kriminalitetens juridiske konsekvenser lar fengselsdirektøren meg prate med noen av de innsatte om troen deres uten å stille betingelser. Noen fengselsbetjenter eskorterer meg forbi en rekke kontrollposter og gjennom korridorer. Forbløffet ender jeg ved en lang gang ute i det fri der det er malt muntre tegneseriefigurer som Snøhvit og Svampebob Firkant på veggen til venstre. En av vokterne forklarer at de har blitt malt på oppfordring fra de innsatte for at barna ikke skal bli så redde når de kommer for å besøke fedrene sine i feriene.

Ovenfor tegneserieveggen er det et høyt piggtrådgjerde og bak det en samling hangarlignende bygninger som er omgitt av gressplener og også noen få trær. Det er her Antonio, som er anklaget for kidnapping, skriver sine corridos, dvs. sanger om forbrytere – et par av dem har også blitt spilt inn. Det er også her den morddømte El Niño stikker nåler i svart fløyel og vikler farget tråd rundt dem i komplekse mønster for å ramme inn utklipp av Vår frue av Guadalupe, Kristus og La Santa Muerte. Første gang han hørte om Den hellige død, var i fjernsynet. Det virker kanskje som en uvanlig kilde for en spirituell åpenbaring, men det var den veien som lå åpen for ham bak gjerdet. Nå er det ikke noe som kan rokke ved troens hans på sin nye beskytter.

Vi prater sammen i skyggen av et løvtre i fengselsgården, der flere av oss sitter rundt et vaklevorent bord som et par av de innsatte har hentet og skurt rent. En sverm av andre innsatte, som først hadde dannet en truende sirkel rundt oss, står stille og nikker samtykkende da Antonio forklarer hva det er som gjør La Santa Muerte så enormt tiltrekkende:

”La Muerte er alltid hos deg – selv om det bare er et lite frimerkebilde man henger opp over sengen sin, så vet man at hun ikke går noen steder, at hun aldri forlater deg.”

El Niños bestemor har sagt at hvis han noen gang kommer ut av fengselet, vil hun ikke se ham, og hun vil heller ikke at datteren hans noen gang skal se ham igjen. Men i motsetning til familien har La Muerte bruk for ham:

”Hvis man lover henne en hvit blomst, og man ikke gir henne en, så føler man seg dårlig. Hun gråter, og da føler man seg elendig.” Derfor holder han alltid det han lover til henne.

Klokken nærmer seg 12, og temperaturen stiger raskt. Mennene skyver på hverandre og en av dem går for å hente vann i en sprukket plastdunk og skjenker til den uvanlige gjesten i en uventet høflig gest. Jeg spør om de ryktene som går om at ritualene til ære for La Santa Muerte – Santísima, Den lille tynne, Det hvite barnet – krever menneskeblod eller til og med menneskeofring. Det har en innsatt i et annet fengsel der forholdene var mye verre, fortalt.

El Niño og Antonio sier bare at La Santa Muerte oppfyller bønnene dine – men bare mot betaling, og betalingen må stå i forhold til størrelsen på mirakelet man ber om. Straffen for ikke å betale tilbake det man skylder, er grusom.

Jeg har snakket med mennene en god stund, og selv om temperaturen må få cellene deres til å virke som vedovner, er det noe ved fengselets åpenhet, gresset, trærne og selve den kameratslige måten de innsatte behandler den enslige fangevokteren på som får meg til å synes at det nærmest er et fint sted å være. (”Han tilbringer 12 timer om dagen her,” sier Antonio. ”Han er like mye innsatt som vi er”.)

Mennene begynner å slappe av, og den høfligheten de behandler meg med, gjør at jeg kan forestille meg at de ikke har begått forferdelige forbrytelser, og at troen deres på La Santa Muerte bare er et spørsmål om valg og ikke kommer som et desperat behov. Så spør jeg El Niño om han tror at det vil være mulig for ham å leve et normalt liv når han kommer ut.
Ansiktet hans fortrekker seg i et bittert smil.

”Etter alt det jeg har gjort?” sier han. ”Det vil være folk som venter på å ta livet av meg med det samme jeg går ut av porten.” Vi tar hverandre i hånden til avskjed, og El Niño og Antonio takker meg for at jeg hørte på dem.

Jeg vender tilbake til det andre Mexico, der det også krever en god porsjon tro å nære litt håp.

• Forrige Side 5 av 5