Den gåtefulle tradisjonen

Stonehenge sprang ut av en lang tradisjon av byggverk som er like merkelige. De såkalte hengemonumentene – sirkelrunde jordvoller med en grøft på innsiden – i tillegg til langhauger og rundhauger, sirkler av trestolper, bautastein samt runde og hesteskoformede steinsettinger var alle sammen vanlige i Storbritannia og på deler av det europeiske fastlandet i stein­alderen. (Strengt tatt er ikke Stonehenge, som navnet indikerer, et hengemonument, fordi plasseringen av jordvollen og graven der er omvendt.) Mange av disse tradisjonene har vært avspeilet i forskjellige stadier av Stonehenges utvikling. De første steinene som med sikkerhet ble satt opp i Stone­henge, de såkalte bluestones, ble seilt og slept fra Wales og ankom sannsynligvis før 2500 f.Kr. De gigantiske sarsensteinene fulgte etter, og på et tidspunkt ble det bygd en vei til elven Avon. Stonehenge er altså kulminasjonen på en dynamisk utvikling: Jord­anleg­get, som ble bygd på sletten, før steine­ne kom til, avspeilet trolig andre­ over­bevisninger enn det senere steinmonumentet, som helt tydelig ble forbundet med vannet.

Når man står inne i de sammenstyrtede sirklene, er det vanskelig å få øye på den opprinnelige grunnplanen. Det er lettere å forestille seg de handlingene som lå bak: planleggingen og utførelsen; det diplomatiet som måtte til for å få lov til å transportere steinene gjennom forskjellige territorier; den logistikken som var påkrevd for å forsyne og utruste en arbeidsstyrke; evnen til å overtale, motivere eller tvinge sterke menn til å forlate dyrene, åkrene og jakt­områdene sine – kort sagt de mange nødvendige menneskelige handlingene vi ennå kan være imponert over, selv om vi ikke vet mye om hvem disse tidlige britene var, hvordan de organiserte seg, eller hvilket språk de snakket.

Men vi vet at noen dyrket jorden og holdt husdyr, og at de for lengst hadde begynt å temme naturen og rydde urskogen av bjørk, furu og hassel. Skjelettrester tyder på at briter i bondesteinalderen var lettere bygd enn vi er i dag, på tross av et fysisk krevende liv. De relativt velstelte tennene tyder på en kost som var fattig på karbohydrater, og selv om det er vans-kelig å beregne gjennomsnittlig levealder, ser det ut til at folk stort sett var friske og raske.

Den gang som nå bød livet likevel på uventede farer. ”Vi har funnet voldsomme kraniebrudd etter slag med stumpe våpen blant rundt 5–6 % av befolkningen,” forteller Michael Wysocki som er seniorlektor i rettsmedisin ved University of Central Lancashire. ”Det gjelder like mye for menn og kvinner.” Forklaringene på disse kvestelsene spenner vidt: Var det rituell vold, eller var livet den gangen bare brutalt?

Nylig har noen dramatiske og helt tilfeldige oppdagelser gitt oss det biografiske risset av noen enkelte menns liv. I 2002 fant arkeologer som gravde ved Boscombe Down 4 km sørøst for Stonehenge, to graver som kunne dateres­ til mellom 2500 og 2300 f.Kr. Gravene inneholdt de jordiske rester av en 35–45 år gammel mann med en stor beinskade – han må ha haltet veldig – samt en yngre slektning som kanskje var sønnen hans. I den eldre mannens grav lå de flotteste gravgaver som noen gang er funnet fra denne perioden i Storbritannia: hårsmykker av gull, kobberkniver, flintredskap, to håndleddsbeskyttere i polert stein som ble brukt av bueskyttere, en underlagsstein til å lage metall­arbeid på samt keramikk i den særegne klokke­begerstilen som på den tiden var utbredt på det europeiske fast­­landet. En kjemisk analyse av tannemaljen til begge de to mennene gav overraskende resultater: Den yngre mannen var fra det lokale kalkrike området i Wessex i Sør-England. Den eldre mannen, som kalles ”bue­skyt­teren fra Amesbury”, kom opprinnelig fra Alpenes utløpere i det nå­værende Sveits­ og Tyskland.
Wessex-arkeologen Andrew Fitzpatrick, som stod for utgravingen av bueskytterens grav, viser meg en vitsetegning av et tysk flagg som vaier over Stonehenge. ”Det var vel uunngåelig,” sier han med et skjevt smil. Men kjensgjerningene peker på en lykkelig historie. Bueskytteren, som hadde utvandret fra det europeiske fastlandet med sine ferdigheter innenfor metallbearbeiding, hadde klart seg veldig godt i Wessex og vunnet betraktelige rikdommer og status i tillegg til en familie.

Ett år etter funnet av bueskytteren og fellen hans og mindre enn en halv kilometer unna dumpet noen rørleggere over enda en grav fra omtrent samme periode. Denne graven inneholdt sju individer. Av disse var det minst fire menn. De var tilsynelatende også i slekt med hverandre og – som bueskytteren – heller ikke fra området. Analysen av de fremre jekslene og jekslene på de tre voksne viste ifølge Andrew Fitzpatrick, ”at de hadde levd et sted fram til seks­årsalderen og et annet sted fram til 13-årsalderen”. De kan ha tilbrakt den tidligste barndommen nordvest i Storbritannia, Wales eller Bretagne. ”Det viktigste poenget er ikke hvor de kom fra,” understreker Andrew Fitzpatrick, poenget er at folk på denne tiden reiste omkring. Dette er det beste eksempelet vi ennå har funnet på forhistorisk migrasjon i Europa.”

• Forrige Side 2 av 5 Neste