Delt vann

De væpnede sammenstøtene med Jordan­elven som utgangspunkt går helt tilbake til 1948, da staten Israel ble opprettet. Man var veldig klar over at kildene til den uunnværlige vannforsyningen lå utenfor landegrensene til Israel. Landets eksistens var avhengig av Jordan­elven, som springer ut i Syria og Libanon og renner ut i Genesaretsjøen, og av de sideelvene som renner ut i Jordanelven fra nabolandene.

Israels naboer står også i en lignende situasjon. Deres fortsatte eksistens står også på spill, og det betyr at balansen mellom krig og fred er hårfin. På 1960-tallet var det israelske luftangrep som var starten på seksdagerskrigen. Angrepene kom etter syriske forsøk på å om­dirigere elven Baniyas (som har sitt utspring på Golanhøyden og siden renner ut i Jordanelven) og arabiske angrep på Israels nasjonale vanntransportørprosjekt. I 1979 var Israel og Jordan nær ved å gå i krig på grunn av en sandbanke i elven Yarmuk. Og i 2002 truet Israel med å bombe et pumpeanlegg til kunstig vanning ved elven Hasbani, som har sitt utspring sør i Libanon og senere renner ut i Jordanelven.

Kampen om vannet har imidlertid også ført til dialog. ”Det finnes ikke særlig mange større vannkilder som ikke krysser en eller flere politiske grenser,” sier den israelske direktøren i FOEME, Gidon Bromberg. ”Det skaper en naturlig innbyrdes avhengighet landene imellom.” Det kan faktisk være en vei til fred å dele ressursene fordi det tvinger folk til å samarbeide, påpeker han. På 1970-tallet ble Jordan og Israel eksempelvis enige om hvordan de skulle fordele vannet selv om de to landene offisielt var i krig med hverandre. Og israelerne og palestinerne samarbeider fortsatt om vann selv om andre deler av fredsprosessen har gått i stå.

”Umiddelbart virker det kanskje merkelig, men vann er ganske enkelt for viktig til at man går til krig om det,” sier Chuck Lawson, en tid­ligere amerikansk embetsmann som arbeidet med israelsk-palestinske vannspørsmål på 1990-tallet. ”Uansett hvordan den politiske situasjonen er, så trenger folk vann, og det gir et enormt incitament til å finne en løsning.”

En dag i april 2009 tar Gidon Bromberg meg med til den naturlige kilden som forsyner den palestinske landsbyen Auja med vann. Byen har 4500 innbyggere og strekker seg oppover de ufruktbare åsene et par kilometer vest for Jordanelven i nærheten av byen Jeriko. Kilden fylles opp med regnvann om vinteren, og vi går langs den smale betongkanalen som leder vannet til landsbyen noen kilometer unna. ”Auja er helt avhengig av vann til landbruket. Så snart kilden tørker ut, blir det ikke mer vann til ­åkrene,” sier Gidon Bromberg.

Siden Israel okkuperte Vestbredden i 1967, er det etablert 20–30 bosettinger i Jordandalen – i tillegg til de omkring 120 andre bosettingene på Vestbredden. Bosetternes vann leveres av Israels nasjonale vannforsyningsselskap, Mekorot. Selskapets hovedformål er å forsyne israelske storbyer, og de har boret 42 dype brønner på Vestbredden. Ifølge en rapport fra Verdensbanken fra 2009 bruker israelerne fire ganger så mye vann pr. innbygger som palestinerne. Av dette brukes en stor del i jordbruket. Israel er uenig i dette og hevder at landets borgere bare bruker dobbelt så mye vann og dessuten er bedre til å få det til å strekke til. Uansett får de israelske bosettingene på Vestbredden nok vann til å kunne fylle svømmebassengene, vanne gressplenene og gi vann til åkrer og drivhus.

Til gjengjeld har palestinerne på Vestbredden, som er underlagt israelsk militærstyre, i stor grad blitt hindret i å grave sine egne dype brønner. Så deres tilgang til vann er begrenset til brønner nær jordflaten, naturlige kilder og regnvann som fordamper raskt i den tørre ­ørkenluften. Når disse kildene tørker ut om ­sommeren, er palestinerne i Auja henvist til å kjøpe vann av Israel til ca. 4 kr pr. m3. De kjøper altså tilbake det vannet som pumper fra det israelske vannforsyningsselskapet Mekorot har hentet opp fra grunnen under deres egne føtter, sier Gidon Bromberg. Mekorots aktiviteter senker dessuten grunnvannsspeilet og får negativ innflytelse på palestinske kilder og brønner.

Gidon Bromberg og jeg følger Auja-kilden østover, og vi kommer forbi en samling pumper og rør omgitt av et piggtrådgjerde. Det er en Mekorot-brønn som henter opp vann fra 600 meters dyp. ”Slik ser vanntyveri ut på disse kanter,” sier Gidon Bromberg.

Israels sjefforhandler på vannområdet, Noah Kinnarti, er av en annen oppfatning. Grunnvannet kjenner ikke til menneskeskapte grenser, sier han og påpeker at israelerne også må kjøpe det vannet de bruker. ”Palestinerne mener at regnet som faller på Vestbredden, tilhører dem,” forteller han. ”Men i forbindelse med Oslo-avtalen ble vi enige om å dele det vannet. De greier bare ikke å gjøre alvor av det.”

FOEME begynte å jobbe med disse vanskelige problemene i 2001 i en periode preget av intensive voldshandlinger mellom palestinere og israelere. Men ved i første omgang å konsentrere seg om metoder til forbedring av vannkvalitet fikk organisasjonen skapt støtte og tillit gjennom et utdannelsesinitiativ på grasrotnivå. FOEME jobber også med å etablere en jordansk-israelsk fredspark på en øy i Jordanelven. Men viktigst av alt er det kanskje at man har prøvd å presse regjeringene til å leve opp til de forpliktelsene om deling av vannet som er omfattet av fredsavtalene for området. Og Jordan­elven skal være en modell for det samarbeidet som må til for å hindre framtidige vannkriger.

”Over hele verden forbinder folk Jordanelven med fred,” sier FOEMEs jordanske direktør, Munqeth Mehyar. ”Vi hjelper den bare med å leve opp til sitt omdømme!”

Når jeg vender tilbake til Auja i begynnelsen av mai, har kilden blitt til noen små drypp, og landsbyen er like tørr som en neve talkum. Jeg legger veien innom en eldre bonde som heter ­Muhammad Salama. ”Vi har ikke hatt rennende vann her i huset på fem uker,” forteller han. ”Så nå må jeg kjøpe en tank med vann av Mekorot til familien min og sauene, geitene og hestene mine hver dag.” Han må også kjøpe fôr til dyrene fordi det ikke er vann til avlingene. For å få råd til vann og fôr selger Muhammad ­Salama ut besetningen, og sønnene har tatt seg jobb i en israelsk bosetning der de steller med tomater, meloner og andre grønnsaker som vannes kunstig med vann fra det vannlaget som de palestins­ke bøndene ikke har tilgang til. ”Hva kan vi gjøre?” spør han mens han skjenker meg et glass av vannet til Mekorot fra en plastflaske. ”Det er helt urimelig, men vi kan ikke gjøre noe med det.”

Været er klart, og over den avsvidde dalen kan vi se ned på den tynne stripen med grågrønne vekster som markerer løpet til Jordanelven. Et øyeblikk synes vannet i elven innenfor rekkevidde. ”Men for å komme dit må jeg hoppe over et elektrisk gjerde, krysse et minefelt og slåss med den israelske hæren,” sier Muhammad Salama. ”Jeg måtte starte en vannkrig!”

• Forrige Side 2 av 2